At Tyskland var viktig for Hamsun, som kulturland, marked for hans bøker, og etter hvert som representant for et politisk regime han støttet, er vel kjent. At Hamsun gjennom hele sitt liv hadde et sterkt og ambivalent forhold til Russland og det russiske, er mindre kjent.
Allerede i 1890 skriver den da 30 år gamle Hamsun om reisen han vil gjøre gjennom Russland til Tyrkia, helst samme år. Men han fikk ikke tid, forfatterskapet tok av, og han måtte utsette reisen. Men i 1899 reiste han og Bergljot (“mitt reisefølge”). Reisen gikk først med den transsibirske jernbanen, så med hest og vogn over Kaukasus, til Tblisi og Baku og så med båt via Krim til Konstantinopel. Deretter nordover med tog gjennom Bulgaria til København. Reisen beskrives i I Eventyrland (1903),
På foredraget skal vi høre nærmere om hvordan Hamsuns spesielle forhold til Russland var preget av noen sterke, personlige møter han hadde med Russland i unge år: Alle i nord var kjent med pomorhandelen som sørget for fisk til russerne og korn til nordmennene og førte til opplevelser av russisk språk og kultur; leseropplevelser med nyere russiske forfattere, framfor alle Dostojevskij, under Amerikareisen; og oppholdet i Finland 1898-99, Februarmanifestet og dramatiske opplevelser av det imperialistiske Russland.
Kunne Hamsun russisk?
Russiske personer og motiver dukker opp i flere av Hamsuns bøker der de har skjebnesvangre, mystiske, gale og lattervekkende trekk.
Ikke uventet knyttes hovedpersonen August i August-trilogien (1927-33) til det russiske. I siste bok, Men livet lever (1933) beskrives en stor, russisk Bibel som han eier. Den vekker både undring og beundring hos gjestene.
«...den var i skinnpermer og var messingskodd på hjørnene. Jeg vil ikke at dokker skal ta i den med alle slags hender, sa [August] og bladde rundt i den og korset seg stundom og lot dem fritt få undre seg over de merkelige bokstaver.
Kan du lese i den? spurte de.
August smilte at det var ingenting for ham å lese boken fra perm til perm.
August spiller bort sin Bibel – ! Telegrafsjefen, som senere er blitt eier av boka, er ikke overbevist om at August virkelig kan lese russisk.
Hva er dette for et ord?
Det der? Det betyr på norsk noe slikt som Pilatus.
Og det?
Det betyr: i henhold til – ja altså i henhold.
…
Telegrafsjefen: Jeg vet ikke hva De kan, men De sitter iallfall der med boken opp ned. Jeg ser det på de greske bokstavene.
August stusset. Javel, sa han, jeg kan gjerne snu boken, men det er et og det samme for meg, for jeg kan lese opp ned også.
Telegrafsjefen peker: Hva handler nu det verset om?
Det verset? Om dåpen, ser jeg. Jesu dåp.
Telegrafsjefen roper høyt: Her – så langt fremme? I Det gamle testamente?
Leseren vet at telegrafsjefen har grunn til å tvile. – Er det i det hele tatt en Bibel? Med, ifølge August, en særskilt kraft for å «legge hånden på når du gjør ed, det er ikke våre bibler til,» og til å» binde og løse»? Eller er det en adressekalender? Tvilen er sådd og den store russiske boken framstår mer og mer tvetydig.»
Russland som skjebnesvangert sted
I Pan spiller Russland en viktig rolle. Det er i bokas omdreiningspunkt, avslutningen av det avgjørende kapittel 13. Det er høysommer, Thomas er «utslitt av lykke» over sin Edvarda. Edvarda ønsker at det skal være de to. Hun vil ha ham for seg selv.
«Min far reiser en av de første dager til Russland, sa hun, og da vil jeg holde en fest. Har du vært på Korholmene? Vi skal ha vin i to kurver, damene fra prestegården kommer med igjen, min far har allerede gitt meg vinen. Ikke sant, så må du ikke se på min venninne igjen? Nei vil du vel? For så ber jeg henne ikke med.
Og uten å si mere kastet hun seg heftig om min hals og så på meg, stirret inn i mitt ansikt mens hun pustet hørlig. Hennes blikk var ganske sort.
Jeg reiste meg bratt og sa i min forvirring bare:
Jaså, skal din far til Russland?
Hvorfor reiste du deg så hurtig? spurte hun.
Fordi det er så sent, Edvarda, sa jeg. Nu lukker de hvite blomster seg igjen, solen står opp, dagen kommer.»
Herfra snur kjærlighetshistorien mellom Thomas og Edvarda. Disharmonien øker etter hvert som misforståelser, skuffelser og stillingskrig overtar. Tilbake fra Russland kom hr. Mack med en rival til Thomas, en finsk baron. Glahn skilles fra kvinnen som han aldri kunne glemme. Leseren spør seg, hva skjedde? Var det fordi faren skulle til Russland?
Undertrykt og hjemmekjær russer
I Hamsuns siste bok På gjengrodde stier (1949) opptrer en russer, “hysterisk av hjemlengsel,” i en av stubbene. Stedet er Finland, i en bokhandel – kanskje er det den kjente vennen Wentzel Hagelstams bokhandel. Russeren er blitt etterlatt av sitt herskap, får vi vite av kvinnen som ekspederer. Hun er, viser det seg, bosatt i Amerika, men arbeider i bokhandelen, – og er russerens kusine, men det vet han ikke.
Russerens uendelige lengsel til sitt hjem trumfes av trofasthet mot sitt herskap: Han var etterlatt for å vente på dem, og blir, også selv om han tilbys reisepenger. Han personifiserer en kombinasjon av slavofili og evne til å adlyde og en fanatisme som framstår både imponerende og destruktiv og generelt er vanskelig å bli klok på.
_____________________________________________________
Russland og det russiske spiller roller i Hamsuns bøker på en måte som Tyskland aldri gjorde. På foredraget Hamsun og Russland skal vi se nærmere på Hamsuns begrep om Russland, på faktorene som har vært bestemmende for Hamsuns forhold til Russland, og på noe av det de førte til.
Foredraget v. fag- og forskningsansvarlig Alvhild Dvergsdal holdes:
onsdag 6/7: 17:00
onsdag 20/7: 17:00
onsdag 3/8: 17:00
i Æventyrsalen.
Det blir enkel servering (te/kaffe og kaker).
Billettpris: 100 kr – betales i skranken. Kvittering brukes som inngangsbillett.
Billettinntekter går til Leger uten grensers arbeid i Ukraina.
