Bør Hamsunsenteret legges ned?

Ja, mener Ståle Dingstad.
Nei, mener vi.

debatt
21.04.202116:18 Nordis Seel Tennes

Ståle Dingstads essay «Hvor lenge skal estetikken unnskylde etikken i Knut Hamsuns forfatterskap?» stod i Morgenbladet 15. april. Han intervjues i Klassekampen samme dag om «Den norske løgnen om Hamsun». Dingstad mener blant annet at Hamsunsenteret bør nedlegges. Vi har blitt utfordret på et svar og skriver et. Boka er bestilt men ennå ikke ankommet Hamarøy. I det følgende refereres primært til hans essay og regner med at det mest prinsipielle er samlet opp der.

Hvert år møter vi på senteret personer som har hatt et nært forhold til Hamsun, men som har opplevd at sorg, sinne og skuffelse over hva Hamsun fikk seg til å skrive og mene, har tårnet seg opp og gjort at de nå har brutt med ham. De vil gjerne snakke med oss og de er ofte interessante å snakke med. Dingstad målbærer i dette essayet denne opplevelsen.

Størst inntrykk i Dingstads essay gjør beretningen om familien Sachnowitz, russiske flyktninger som kom til Norge rundt 1910. Herr Sachnowitz drev handelsvirksomhet og ble kalt «jøden på torvet». Men så kom 1940 og den tyske invasjonen som innledet ny trakassering, usikkerhet og forfølgelse, i 1942 ble de og de andre norske jødene samlet og deportert ut av landet til Auschwitz. Ett familiemedlem overlevde – Herman Sachnowitz som i 1976 skrev boka Det angår også deg sammen med Arnold Jakoby. Boka ble i 2015 kåret til en av de mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig.

Knut Hamsun og familien bodde ett år i Larvik og man kan absolutt gå ut fra at de kjente til Sachnowitz-familien; Dingstad skriver også at Tore Hamsun lekte med en av Sachnowitz’ sønner. Det framgår i Dingstads essay ikke noen direkte skyld eller ansvar hos Hamsun angående deportasjonen av denne familien. For eksempel, det faktum at politimesteren i Larvik under krigen bodde i det samme huset som Hamsunfamilien bodde i 1917-18, gir ikke Hamsun noen direkte rolle i arrestasjonen av jødene. At Hamsun den 25. mars skrev et innlegg til Fritt Folk der han uttrykker håp om at Tyskland ville verne Norge mot truende kommunisme i øst og kapitalisme i vest; trykt 30. mars, Israel Sachnowitz’ 60-årsdag, er jo sammentreff, og tyskerne kom neppe på Hamsuns invitasjon? Man kan like fullt bli usikker på om Dingstad ønsker å gi et inntrykk av at der er en direkte forbindelse mellom Sachnowitzfamiliens skjebne og Hamsuns skriverier. Uansett kan man snakke om indirekte skyld når det gjelder Hamsuns skriverier og antisemittisk og rasistisk retorikk hos Hamsun som de fleste i dag ikke liker. Når det er en kjent forfatters stemme som gjentar og bekrefter stereotypier og negative holdninger til blant annet jøder, kan man tenke seg at stemmen hans hadde en særlig påvirkningskraft på framveksten av rasismen som var en vesentlig del av nazismen.

Når Dingstad hevder at man ikke kan skille absolutt mellom litteratur og politikk (strategien som ble etablert i etterkrigstiden og som, styrket av nykritikkens verk-isolerende lesemåter, utskilte Hamsuns skjønnlitterære forfatterskap fra hans politiske holdninger) – så er det i dag en triviell påstand. At skjønnlitteratur har politisk, etisk og moralsk betydning og påvirkningskraft, er det bred enighet om. Men allerede i essayets overskrift skriver Dingstad seg opp imot et «vi» som er uenig og som mener at det er mulig å anse moralsk forkastelige eller politisk uakseptable skjønnlitterære tekster som gode fordi de er skrevet på elegant vis. Hvem er «vi» som mener noe slikt?

Dingstad har skrevet et essay, altså ingen forskningsartikkel eller forskningsformidling. Sjangervalget kan kanskje legitimere at vesentlige deler av litteraturvitenskapelig barnelærdom er satt til side i omtalene av Hamsuns skriving. Men det bør nevnes, siden det er som hamsunforsker og professor at Dingstad presenteres og har autoritet. Skillet forfatter – forteller, noe av det første en litteraturstudent lærer å forstå, drøftes ikke. Stil omtales i essayet forenklet som innpakning rundt et tankeinnhold; betydning som noe som objektivt eksisterer i teksten uavhengig av leser og tolkning. En viktig litteraturvitenskapelig kjensgjerning neglisjeres: Det at skjønnlitterære tekster oppretter andre leserkontrakter enn sakprosa. For eksempel: Hamsuns nekrolog over Hitler i 1945 er skrevet av forfatteren Hamsun og reflekterer hans tanker og meninger og refererer til en historisk omkringliggende virkelighet. Mens for eksempel talen til lensmannsfruen i romanen Markens grøde er lagt i munnen til en litterær karakter, refererer primært til et fiksjonsunivers og må åpenbart leses på andre premisser.

Disse neglisjeringene av tradisjonelt analyseverktøy er nødvendige for å underbygge hovedstandpunktet i Dingstads essay: All skjønnlitteratur av Hamsun kan og bør leses som sakprosa, nærmere bestemt som politiske tekster som formidler høyreekstrem ideologi.

Av naiviserende grep må i tillegg nevnes antagelsen at en forfatter som skriver om en person som opptrer slemt mot andre (som i Sult), uten at det tydelig tas avstand fra dette gjennom fortellerstemme eller handling, rettferdiggjør slemmingens handlinger og kan påvirke leseren til å bli slem, det vil si høyreekstrem. Samt påstanden at all Hamsuns litteratur arbeider i det ondes tjeneste! Kan det være utsagn fra Hamsun som dette som har inspirert den sistnevnte påstanden:

Aa, denne Satans Romanen som tar al Lyst og Kræfter og Tid og Helse og Fred fra mig! Det skal være den siste av hele Møkka – Møkka! (Hamsun, brev til Marie, 1920)

Hvorfor synes det legitimt å forenkle premissene for ens lesninger når det gjelder Hamsun? Er det fordi skurken fortjener ikke bedre? Det synes som om Dingstad blander sammen to leserroller: Leseren Dingstad som i møte med Hamsuns litteratur nå bare ser nazisten Hamsun og forteller personlig om dette. Og en professoral stemme og rolle som har blandet seg inn og søker å universalisere og allmenngjøre denne leseropplevelsen og gjøre den normativ ved å vise at det stemmer rent objektivt: Det er faktisk slik at alt Hamsun skrev, var reinspikka nazisme.

Dingstad hevder at handelsmannen Sachnowitz var modell for handelsmann Aronsen i Markens grøde. «Er» Aronsen Sachnowitz? Åpenbart ikke siden det ikke står noe i romanen om at han kom fra Larvik og hadde drevet handelsvirksomhet; Aronsen i romanen har vært fisker, leser vi, har tre barn og er utstyrt med nordnorsk dialekt. Men kan det like fullt være et poeng i Markens grøde å gjøre Aronsen til en jødisk karakter? Der er indikasjoner i romanen som kan forbinde Aronsen med jødiskhet: hans navn (selv om en rekke andre av personene har jødiske navn: Isak, Rebekka, m.fl.), hans handelsvirksomhet, ønsket om å tjene penger, og uviljen mot fysisk arbeid og jordbruk. Med andre ord, det kan være at Aronsen i boka forbindes til det jødiske via negative stereotypier på en måte som kan ha styrket en negativ tolkning av ham – på lignende måte som karakteren Eleseus. Geislers ord om «jøden og yankeen» i talen han holder om sin sønn kunne styrke en slik tolkning. Den forutsetter at stereotypiene allerede finnes og aktiveres hos leseren.

Professoren strør suverent om seg med antagelser om andres oppfatninger: Om hva Nordahl Grieg sannsynligvis ville mene om Hamsun etter krigen, om hvordan samiske lesere må oppleve bøker av Hamsun, og hvordan Hamsunlesere «nordpå» oppfatter Hamsun: De flokker seg rundt hans bøker som barn rundt godteposen og velger seg det de liker (bøkene som handler om nordnorsk natur og folkeliv). (Interessant nok er analysen på linje med Hamsuns i en uttalelse i et brev 1917: «Nordlændingene er Børn ... .») Intensjoner forsimples: Redaktør Harald Griegs beslutning om å gjenopptrykke Hamsun etter krigen skyldtes kun at han kunne tjene penger på det. Det «avsløres» at Hamsun skrev romaner fordi det var den sjangren han behersket best! Engasjement hos Hamsunsenter-ansatte og formidlingen av den kontroversielle Hamsun skyldes at man vil «sko seg» på Hamsuns dårlige sider. Det er mulig at Dingstad og Hamsun på et vis er på linje her, da noe av det Hamsun kritiserte gjennomgående i sitt forfatterskap, var moderne kapitalisme og kategoriseringen av verdier i penger.

Bør Hamsunsenteret legges ned? Etter vårt syn: Nei.

Hamsunsenteret er et nasjonalt senter som har som en av sine oppgaver å være arena for ulike synsvinkler og stemmer angående Hamsun. Dingstad er en av dem som har bidratt i formidling og arrangementer i løpet av de ti årene senteret har eksistert. En annen oppgave Hamsunsenteret har, er å utdype, nyansere, korrigere, og selv bringe fram fakta rundt Hamsuns liv og forfatterskap. Vi har ikke en overordnet tolkning og mening om Hamsun som alle besøkende må forholde seg til og ser det ikke som vår oppgave verken å demonisere eller glorifisere forfatterskapet. Et viktig mål er i stedet å la våre besøkende møte Hamsuns litterære tekster og sakprosatekster direkte og få anledning til å oppleve og reflektere selv. Vi gir slik rom for personlige oppgjør med Hamsuns skrifter, handlinger og utsagn. Ikke minst drøfter vi Hamsun med skoleelever der vi søker både å la elevene få oppleve Hamsuns litteratur uten filter, samtidig som de konfronteres med både Goebbels-sitat og Hitlernekrolog etter hvert. Det fører ofte til interessante og meningsfulle diskusjoner. Med et så mangfoldig forfatterskap som Hamsuns er det ekstra viktig med et senter som belyser posisjonene. Dingstad finner at Hamsunsenteret anser Hamsuns nazisme som en del av det som skal kommuniseres. Det stemmer.

Feiltrinn og -vurderinger gjøres på Hamsunsenteret også og vi er glade for saklig kritikk. Vi undrer oss nok over økningen av antall fagpersoner som distansesynser fra Oslo og bedriver vridde og tendensiøse tolkninger angående Hamsun, Hamsunsenteret og alt dets vesen for å få sine hypoteser til å passe; uten å ha orket å oppsøke senteret, oppdatere seg eller på andre måter gjøre helhetlige undersøkelser. Vi undrer oss også over denne forakten for Hamsunlesere som blant annet Dingstad målbærer. Ikke minst de som, etter å ha gjennomlevd krigens lidelser og kaos, etter krigen begynte å etterspørre Hamsuns bøker i bokhandler og brukthandler. Og leserne som opplever fryd over tekster av Hamsun og blir truffet i følelsesregistret på komplekse måter. Kulturradikaleren og motdagisten Sigurd Hoel refereres i essayet som en av dem som ønsket å fortsette å lese Hamsun etter krigen. Hva med den tyske regimekritikeren Ossietzky som ble nådeløst omtalt av Hamsun i avisene, men i konsentrasjonsleiren ytret ønske om å lese den siste romanen av Hamsun. Hva med forfatteren og motstandsmannen Lars Berg som var opptatt av forsoning og støttet Hamsunfamilien etter krigen? Har disse leserne tatt feil, har de ikke skjønt hva de har lest, var det deres skjulte høyreekstreme personlighet som Hamsun appellerte til?

Etter en corona-nedstengt, lang og flat periode i norsk åndsliv kan det oppleves forfriskende med en «brannfakkel» som Dingstads. Endelig en som kan være entydig og snakke så folk forstår. Vi foreslår samtidig at Hamsunforskere, -formidlere og -forvaltere fortsetter med å studere og finne nye aspekter og perspektiver og føre dannet og saklig dialog om interessante observasjoner, i beste demokratiske ånd. Det er nok av stoff å ta av.

På vegne av Hamsunsenteret

Alvhild Dvergsdal, Ph.D.

Fag- og forskningsleder

Nasjonalmuseet.
Knut Hamsun.
, click to open in lightbox
Aftenposten.
Knut Hamsuns nekrolog over Hitler.
, click to open in lightbox
Øyvind A. Olsen
Skoleelever deltar på formidlingsopplegget "Berømt og fordømt"
, click to open in lightbox
Knut Hamsuns roman Markens grøde.
, click to open in lightbox
Hamsunsenteret åpnet i 2010 og ligger på Hamarøy, Nordland.
, click to open in lightbox
Alvhild Dvergsdal, Ph.D. Fag- og forskningsleder, Hamsunsenteret.
, click to open in lightbox