Den nye tidens tempo gjør mennesket fremmedgjort og disharmonisk. Men den unge Hamsun vil verken reformere samfunnet eller forkynne sannheter: Han vil skildre blodets hvisken og benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv.
Etter 1912 begynner Hamsun å skrive mer samfunnsorientert, med et større persongalleri og tydeligere episke linjer. Fortsatt er det modernitetens temaer som opptar ham: rastløsheten, framskrittet, den nye tidsånden. De tradisjonelle livsformene og livsverdiene har forfalt. Menneskene kutter sine røtter, søker til byene og fyller sine liv med unyttig kunnskap og hermetisk mat.
Eksistensielle og sosiale problemstillinger føres sammen i Hamsuns sivilisasjonskritikk. Bak det moderne livets blendverk søker han en sannere, mer opprinnelig livsform. Men kritikken av det moderne samfunnet er ikke entydig. Romanfigurene – som Hamsun selv – lar seg også fascinere av det moderne livets dynamikk.