Etter møtet med Amerikas moderne verden vil Hamsun skape en ny, psykologisk litteratur, som gjenspeiler den rastløse og sammensatte menneskesjelen. Han tar sterk avstand fra den realistiske litteraturen med sitt sosiale og politiske engasjement. Forfattere som Henrik Ibsen er i Hamsuns øyne overflatiske i sine menneskeskildringer. I Mysterier (1892) blir Ibsens diktning omtalt som ”dramatisert tremasse”.
Hamsuns oppvurdering av det usammenhengende, av drømmenes logikk og sjelens nyanser, påvirker hans litterære framstilling av mennesket. Sult (1890) regnes som en av litteraturhistoriens første modernistiske tekster.