Vandrerskikkelsen

Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. (Landstrykere, 1927)

Vandrerskikkelsen er en gjennomgangsfigur i Hamsuns forfatterskap, like fra Sult (1890) til På gjengrodde stier (1949).

Romanene Under høststjernen (1906), En vandrer spiller med sordin (1909) og Den siste glede (1912) kalles gjerne for vandrertrilogien. I disse bøkene møter vi den aldrende vandreren Knut Pedersen som gir en kritisk skildring av den moderne tidsånd. Også i August-trilogien er vandringen helt sentral, ikke minst i skildringen av Edevart og August i Landstrykere.

Hamsuns vandrerfigur er oftest plassert langs landeveien, men også sjøveien benyttes som vandringsarena slik tilfellet er med August. I Markens grøde (1917) møter vi Isak, en stanset vandrer.

Knut Hamsun var selv noe av en vandrerfigur, med opphold både på Hamarøy, i Gudbrandsdalen, Kristiania, København, Amerika samt en rekke norske byer.