Tiden aktualiseres som både tema, motiv og fortellermessig strategi.
I flere av diktene fra Det vilde Kor (1904) tematiseres tidens forgjengelighet, blant annet i "Om Hundrede Aar er alting glemt" og "Høstdag". Også i På gjengrodde stier reflekterer Hamsun over forgjengelighet kontra evighet. I Landstrykere (1927) opptrer klokkerjøden Papst, og i Markens grøde (1917) bringer Isak etter hvert med seg en klokke til Sellanraa. Klokken signaliserer tiden som går og tings forgjengelighet, men er også et emblem på den nye tid.
Fortellerteknisk eksperimenterer Hamsun med tidsaspektet i sine romaner ved å benytte en allvitende forteller som likevel illuderer den samme uvitenhet som karakterene på handlingsplanet. I Sult (1890) og Pan (1894) er fortellerhandlingen av retrospektiv karakter, det vil si at jeg-fortellerne skriver ned historien i ettertid av hendelsene det fortelles om.