Selvframstilling
Jeg kommer til å huske på at jeg engang har gått til alters i kirken. Det var da jeg ble konfirmert. Presten stakk noe i munnen på meg, og bakefter lot han meg nippe til et glass. Det var mange mennesker omkring som så på det, men de holdt seg og smilte ikke.
Hvorfor huske dette nu? Jeg har ikke bruk for det til noe og det er ikke visdom i det. Det hefter meg bare bort fordi jeg er glad og yrer. Hugskott kalles det visst. (På gjengrodde stier, 1949)
Hamsun brukte ofte detaljer fra eget liv i sin diktning, og skillet mellom liv og fiksjon er ikke alltid like klart.
Hamsun hentet inspirasjon fra hendelser og personer han hadde møtt, og han brukte også trekk fra seg selv og sitt eget liv. I vandrertrilogien utstyrer han hovedpersonen med sitt eget fødenavn, Knut Pedersen, og i Markens grøde (1917) skildrer lensmann Geissler et barndomsminne fra Lom i Gudbrandsdalen, der Hamsun selv bodde sine første tre år.
Klarest bruk av ham selv finnes i reiseskildringen I eventyrland (1903), der Hamsun forteller om en reise til Orienten som han gjorde sammen med sin daværende kone, Bergljot Göpfert.
Den mest fascinerende selvframstillingen finner vi imidlertid i På gjengrodde stier (1949), der blandingen mellom biografi og fiksjon gir et interessant bilde av den aldrende og stigmatiserte privatpersonen og forfatteren Knut Hamsun i tiden umiddelbart etter andre.