I alle Hamsuns romaner finner vi et mannlig fortellerperspektiv. Det forhindrer ikke at flere av kvinneskikkelsene står fram som fascinerende karakterer med eget blikk og egne meninger. Likevel skinner Hamsuns negative holdning til kvinnefrigjøring og likestilling igjennom også i hans kvinneskikkelser.
Hamsun er kritisk til den nye kvinnen som realiserer seg selv på bekostning av barn og familieliv. Han tegner et negativt, men også et slags tragisk portrett av denne kvinnetypen i karakterene Hanka i Ny jord (1893), typen Torsen i Siste kapittel (1923) og Lili i Ringen sluttet (1896).
Den ideelle kvinneskikkelsen innenfor Hamsuns forfatterskap er den selvoppofrende kvinnen, som underordner seg mannen, er mor og sentrum i familien. Inger i Markens grøde (1920) er det mest slående eksemplet på en slik kvinneskikkelse.