Ettermælet

Just nu hvirvler det opp fra undergrunnen en ny og håpefull slekt. Den er så nyss født og uskyldig, jeg leser om den, men kjenner ikke noe navn, det samme kan det være. Det er vandrelys alle tilhope, de kommer, skinner litt og blir borte. Kommer og går, som jeg kom og gikk. (På gjengrodde stier, 1949)

Med debutromanen Sult (1890) markerte Knut Hamsun seg som en av Norges største diktere.

Hans berømmelse kulminerte da han i 1920 fikk nobelprisen i litteratur for Markens grøde (1917), og den store nasjonale og internasjonale oppmerksomheten han fikk i anledning sin 70-årsdag i 1929 illustrerte hans suverene status som norsk dikterhøvding.

Men Hamsun var også aktiv samfunnsdebattant, og gjennom hele andre verdenskrig støttet han Tyskland. I tiden like etter krigen var Hamsun en persona non grata, men allerede i 1949 bestemte Gyldendal seg for å utgi På gjengrodde stier – Hamsuns skildring av årene fra 1945 til dommen i Høyesterett i 1948. Førsteopplaget på 5000 ble straks utsolgt. Likevel er Hamsuns ettermæle stadig farget av hans uttalte sympati og støtte til Tyskland under andre verdenskrig.