Det er få barne- og ungdomsskildringer i Hamsuns forfatterskap der barnet gis et eget perspektiv. Viktige unntak er Victoria (1898) og Ringen sluttet.
Selv om barn sjelden gis et eget blikk og egen stemme, er de hyppig og positivt skildret som markører for ulike familierelasjoner.
I artikler og essays engasjerte Hamsun seg sterkt som barnas talsmann, blant annet i den såkalte "Barnemorddebatten" i 1915.
Hamsuns egen barndom og ungdomstid var preget av fattigdom, sosiale og kunstneriske ambisjoner og et rikt fantasiliv.
Som voksen var Hamsun svært begeistret for barn og unge, og nobelpristalen benyttet han til å feire ungdommen. Datteren Victoria som han hadde sammen med sin første kone, fikk imidlertid en noe stemoderlig behandling. Derimot var han en snill og generøs far for sine egne fire barn fra ekteskapet med Marie, samtidig som de ble tidlig sendt hjemmefra, sterkt mot Marie Hamsuns vilje.