Alderdom

[Wergeland] slapp å bli en olding som satt og gjorde seg motbydelig for sine omgivelser ved sin elde. En gave var det til ham fra gudene, en nåde var det mot ham av gudene. Og heller ikke gled han nedover til den slappelse i sin produksjon som kanskje ville føre til en St. Olav eller en annen fin anerkjennelse, dertil ble han iallfall ikke gammel nok; nei han døde ung. (”Wergeland”, tale på Henrik Wergelands hundreårsdag 17. juni 1908)

27.04.201710:43 Marianne Gjelseth

Hamsun fryktet alderdommen, som han mente innebar både fysisk og mental forringelse.

Hans skildringer av eldre mennesker er ofte krasse, samtidig som han skildrer den sosiale fornedrelsen alderdommen kan bringe med seg. Et eksempel på dette finnes i Sult (1890) der losjihusvertinnens gamle, lamme og stumme far blir vitne til datterens promiskuøse atferd. Et annet eksempel er den frastøtende skildringen av Mons og Fredrik Mensa i Benoni (1908).

Hamsun, som selv ble over 90 år, skrev om Bjørnson i anledning deres uenighet om Venstres samlingspolitikk: "De er blitt gammel, mester, det er saken. Og gid De ikke var blitt gammel!"