Hamsun fryktet alderdommen, som han mente innebar både fysisk og mental forringelse.
Hans skildringer av eldre mennesker er ofte krasse, samtidig som han skildrer den sosiale fornedrelsen alderdommen kan bringe med seg. Et eksempel på dette finnes i Sult (1890) der losjihusvertinnens gamle, lamme og stumme far blir vitne til datterens promiskuøse atferd. Et annet eksempel er den frastøtende skildringen av Mons og Fredrik Mensa i Benoni (1908).
Hamsun, som selv ble over 90 år, skrev om Bjørnson i anledning deres uenighet om Venstres samlingspolitikk: "De er blitt gammel, mester, det er saken. Og gid De ikke var blitt gammel!"