I Pan (1894) forteller den unge løytnant Thomas Glahn om sine opplevelser ved handelsstedet Sirilund i Nordland.
Året er 1855, og Glahn forsøker å livnære seg som jeger og fisker. Han bor i en enkel hytte og gir inntrykk av å leve isolert og i pakt med naturen. Samtidig pleier han omgang med stedets kondisjonerte, og han innleder et forhold til Edvarda Mack, datteren til handelsstedets kjøpmann Mack.
I romanens epilog fortelles det om hvordan Thomas Glahn til slutt dør under jakt i India. Glahns beretning er preget av poetiske og mytiske stemnings- og naturskildringer.
Mens romanen i sin samtid ble hyllet for sine vakre naturskildringer, er det etter hvert vanlig å stille seg kritisk til Thomas Glahns fortellerstemme og hans poetiske virkelighetsframstilling.
«Det begynte å bli ingen natt, solen dukket såvidt skiven ned i havet og kom så opp igjen, rød, fornyet, som om den hadde vært nede og drukket. »
«Enten du tror det eller ikke så går jeg her og fryser nu; det isner meg nedover ryggen bare jeg kommer inntil deg. Det er av lykke.»
«Hvert tre stod og tenkte.»
«Sommernetter og stille vann og uendelig stille skoger. Intet skrik, intet fottrinn fra veiene, mitt hjerte var fullt som av dunkel vin.»
