Den siste glede (1912) er siste bind i vandrertrilogien og Hamsuns siste jeg-roman.
Fortelleren befinner seg på Torahus, et pensjonat på fjellet. Her forelsker han seg i den unge lærerinnen Ingeborg Torsen, men kjærligheten forblir platonsk. Ingeborg blir et bilde på den nye kvinnen, typen Torsen, en yrkeskvinne som kaster bort livet på uvesentligheter. Redningen for Ingerborg Torsen blir møtet med den staute bonden Nikolai og livet som gårdskone og mor.
De samfunnskritiske tendensene fra En vandrer spiller med sordin forsterkes, og Den siste glede mangler både melankolien og de lyriske stemningene fra de to tidligere vandrerbøkene.