KONENE VED VANNPOSTEN

«Folk fra de store byer har intet skjønn på mål og dimensjoner i småstedene. De mener de kan komme og stille seg opp på torvet og smile og være overlegne, de tror de kan le av husene og brolegningen, det mener de mangen gang. Men husker ikke eldre folk i småbyen da husene var enda mindre og brolegningen verre enn nu? De har opplevet at byen gikk frem. Og der har iallfall C.A. Johnsen fått et veldig hus, Johnsen på brygga, en ren standsbygning, den er med veranda nede og altan oppe, og der er snittverk rundt hele taket.»

1920

Umiddelbart etter at Hamsun hadde avsluttet arbeidet med Markens grøde, begynte han å skrive på Konene ved vannposten (1920). De to romanene er radikalt forskjellige i stil og tone, men deler skepsisen til det moderne samfunn.

Hovedpersonen Oliver Andersen mister i en arbeidsulykke en fot og "halve underlivet". Hans kroppslige mangler gjør ham uegnet til å delta i ordinært familie- og samfunnsliv. På subtilt vis er likevel hustruen Petras utroskap og påfølgende barnefødsler samt Olivers egen eggplyndring ute på øyene med på å gi ham oppreisning og livsmot.

Olivers overflatiske og tidvis komiske liv er tuftet på livsvilje og mot og gjør ham til en tragikomisk helt. Nødvendigheten av nysgjerrighet og selvbedrag antydes også i romanens tittel.

«Kunst altsammen altså? Kunst altsammen. Men intet dårlig kunstverk.»

«Å den lille maurtue! Alle mennesker er opptatt med sitt, de krysser hverandres veier, de puffer hverandre tilside, stundom går de over hverandre. Det kan ikke være anderledes, stundom går de over hverandre.»