Atle Skaftun: Hamsuns loppeteater revisited

I avslutningen beklager han blant annet at

… vor toneangivende kritikk, som gærne tager sig en Snøvletone på, hvor det gælder danske Frembringelser, gjør sig til Udraaber og Trommeslager for Hamsuns verdensberømte Loppetheater.1

Pontoppidan sendte artikkelen til sin norske dikterkollega Kinck, som svarte:

Loppeteater om Hamsun – gud hvor det er godt sagt! Det klukkler i mig hver gang jeg mindes det. Og jeg tror ikke, det sker bare av misundelse, fordi hans bog har solgt i 10,000 og min vel ikke i 1000.2

Pontoppidans karakteristikk av Hamsuns forfatterskap har blitt stående, slik det ofte er med språklige lykketreff av denne typen. Og det er virkelig en treffende og rik karakteristikk, som kan gi mening fra mange synspunkter; fra den umiddelbare klukklatteren til Kinck til den noe strammere maska hos dem som leser menneskeforakt ut av den ujevne relasjonen mellom teaterdirektør og avmektige artister i romanene, og ser ideologisk manipulasjon som karakteristisk for forholdet mellom direktør og publikum. Umiddelbart framstår disse kritiske perspektivene som presiseringer eller mer utbroderte versjoner av loppeteaterbildet, der logikken i bildet blir gjort mer eksplisitt. Den store feilen ved slike tilnærminger i mine øyne er at man glemmer den hamsunske latteren, og anlegger en gravalvorlig lesemåte som ikke passer til Hamsuns tidvis morbide humor, og som oversetter alle observasjoner til ideologiske tegn og symptomer. Pontoppidans karakteristikk er en parodi som rommer både en nokså lojal beskrivelse av Hamsuns fiksjonsunivers og et vrengebilde av det. Latteren springer ut av nettopp denne spenningen. Det er imidlertid vrengebildet alene som har blitt stående som betydningen av loppeteatermetaforen.

Når jeg sier at parodien av Hamsun er lojal, er det fordi den fanger opp Hamsuns påfallende måte å forholde seg til sine egne fiktive personer og deres fiktive livsverdener på. Hamsun sammenlikner ofte personer med maur og miljøet rundt dem med en maurtue. Slike karakteristikker er det nærliggende å knytte direkte til loppetaterbildet; å forholde seg til fiksjonsuniverset som fullstendig overskuelig innebærer at forfatteren uttrykkelig markerer at han selv mener å inneha denne fullstendige oversikten. I forlengelsen av dette er det rimelig å snakke om Hamsuns fugleperspektiv og Hamsuns reduksjon av menneskene strev på jorden til noe veldig smått og smålig i forhold til ideer om meningsfylde og menneskeverd, særlig i romanene etter århundreskiftet.

Spørsmålet er imidlertid hva slags autoritet vi skal tillegge utsagn av denne typen: Er det virkelig her vi finner romanenes sanne budskap eller intensjon? Mitt svar på det spørsmålet er nei. Grunnen til det er at Hamsun gjennom hele forfatterskapet iscenesetter sin egen utsagnposisjon i forhold til fiksjonsuniverset, sin posisjon som autor.3 Han forholder seg aktivt til personer, hendelser og miljø, og skriver dette forholdet inn som en vesentlig del av romanene. Personene er kanskje små, og tidvis utsettes de for mer eller mindre rimelige subjektive utfall fra autoren. Men autorens observasjoner, kommentarer og spekulasjoner er situert på samme nivå som alt dette. Det er veldig karakteristisk for Hamsun at han beveger seg – glidende og umerkelig – fra en påstand formulert fra en påtatt suveren posisjon utenfor og ovenfor det hele, til å forsvinne i detaljer som sjelden underbygger påstandens store ord, og som snarere bidrar til inntrykket av at fortellingen drives framover av nettopp autorens assosiasjoner forankret i personer og miljø. Dersom vi sier at Hamsun forminsker menneskelivet i sine romaner, så må vi ikke glemme at det er nettopp dette lave og lille han blåser opp og gjør fortelleverdig. Med andre ord: Hvis vi fokuserer på Hamsuns fugleperspektiv, må vi ikke glemme eller overse froskeperspektivet. Og hvis vi vil diskutere budskap og ideologi i romanene hans, må vi gjøre ordentlig greie for spørsmålet om autor-itet: Hva slags status har autorstemmen hos Hamsun? Finnes det autoritative intensjoner i Hamsuns romaner? Hva slags autoritative intensjoner finner vi i så fall?

Det første spørsmålet har jeg allerede begynt å svare på. I mine øyne er det et vesentlig kjennetegn ved Hamsuns fortellemåte at autor-stemmen situeres i grenselandet mellom fiksjonens verden og autorens verden utenfor. Hamsun forholder seg aktivt og subjektivt til sine egne oppdiktede personer, hendelser og miljøer som om han observerer dem der og da. Romanteksten blir dermed som et diskursivt felt der autorstemmen inngår i aktiv dialog med fiktive personer. Ved å situere stemmen så tett på, undergraves og motarbeides fugleperspektivet, ettersom kommentarer og spekulasjoner er basert på observasjoner av detaljfenomener, ikke på det fullstendige overblikket. Fugleperspektivet og froskeperspektivet motsier – eller kommenterer – hverandre, og innebærer en dialog også mellom ulike autorposisjoner: den utenforstående, helhetsskapende autoren som er ansvarlig for verket som helhet, og den situerte, deltakende autoren som feller dommer uten hensyn til verket som sammenhengende hele. Autoren er på denne måten i dialog med sine personer, og samtidig i dialog med seg selv.

Den samme dialogiske relasjonen mellom observatør og de observerte gjør seg gjeldende fra framstillingen av Sult-heltens bevissthetsliv via samfunnskildringene fram til den tydeligst selvbiografiske forankringen av observasjons- og spekulasjonssenteret i På gjengrodde stier (1949). Observasjon og spekulasjon er de sentrale prosessene i denne arbeidsmåten; eller med Hamsuns egne ord:

Jeg bygger på mitt personlige inntrykk og på intuisjon, begge deler, jeg bygger på episoder, fakta og hva jeg eventuelt monne eie av psykologisk sans.

Bevegelsen fra en suveren og skråsikker innsikt i det hele til oppløsning av det enhetlige bildet er også karakteristisk. "Det er ikke så liketil å dømme i nabobyens liv som jeg først mente, de klare, greie linjer mangler", heter det i "Nabobyen"4, en tekst som gir oss mange nøkler til det jeg har kalt Hamsuns dialogiske realisme: Hamsun forholder seg til talende personer og det diskursive fellesskapet de inngår i, og tekstene kan med stort utbytte leses nettopp som gjennomsyret av relasjoner mellom stemmer – mellom de fiktive personenes stemmer forstått som ideologiske posisjoner: Samme hvor små og hverdagslige verdier og perspektiver det dreier seg om, er det ikke desto mindre disse brytningene mellom stemmer og verdier Hamsun blander seg inn i når han posisjonerer seg i dialog med personene på deres nivå.5

"Nabobyen" er en eksemplarisk demonstrasjon av denne dikteriske metoden, men langt fra den eneste. På gjengrodde stier og skissen "En ganske almindelig flue av middels størrelse"6demonstrerer metoden med all ønskelig tydelighet, den sistnevnte attpåtil i forhold til insektverden. Sult (1890) har samme strukturen, selv om perspektivet på omgivelsene er ekstremt subjektivt. I Barn av tiden (1913) finner vi en eksemplarisk rammefortelling, hvor den forfatternære fortelleren, eller autoren, situerer seg som kildegransker i det miljøet romanen beskriver. Denne rammefortellingen er lett å overse, men har man først sett den, er det også lettere å kjenne igjen forholdet mellom forfatter og helt i de øvrige romanene med tredjepersonsforteller.

I den grad det finnes et budskap eller en tydelig overordnet intensjon i Hamsuns verk, vil jeg si at den må leses ut av den dialogiske spenningen mellom autoritære utsagn og tilløp til forklarende plot på makroplan og den subjektive autorens observasjoner og spekulasjoner på mikroplan. Verkets sannhet er i så fall at sannheten ikke formuleres i store ord alene. På makroplan beklager Hamsun forfallet og tapet av menneskelig storhet og eventyrlighet, på mikroplan lager han fascinerende mysterier og gåter med utgangspunkt i det lille og lave og hverdagslige. Som tenker tiltrekkes han av store dimensjoner og det høyreiste, som dikter forholder han seg til krattskogen, det lavtvoksende, insekter, små detaljer og hverdagslig strev. ”Loppeteater” er en treffende karakteristikk av Hamsuns fiksjonsunivers, så sant vi ikke glemmer at det faktisk går an å bli involvert også i det som skjer på en slik bitte liten scene.7

______

Noter:

1. Kilde.
2. Kilde, se note e).
3. Autorbegrepet viser til ytringens opphavsmann, altså den som sier de ordene vi hører eller leser. Mikhail Bakhtin bruker dette begrepet om utsigelsesinstansen i romaner så lenge det ikke er en fiksjonalisert fortellerfigur som fører ordet. Dette åpner for en fornuftig håndtering av forholdet mellom forfatter og verk, etter min mening.
4. I Artikler 1889–1928, i utvalg ved Francis Bull.
5. Jf. Atle Skaftun 2003: Knut Hamsuns dialogiske realisme, og Atle Skaftun 2006: "'Shadows of time': Tidsrepresentasjon og dialogisk åpenhet i Hamsuns prosa".
6. I Siesta (1897).
7. Hamsuns dialogiske metode er eksemplarisk og fornøyelig demonstrert i den lille skissen fra forfatterens skrivebord med tittelen "En ganske almindelig flue av middels størrelse". Jf. Skaftun 2006.

______

Atle Skaftun er førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger.