Ståle Dingstad: Hamsun og politikken i 1880-1945

Det han skrev kan med fordel leses i sammenheng med den samfunnsutviklingen han var en del av, men ikke alt han skrev har samme politiske relevans. Sult (1890) var neppe ment som noe bidrag til samfunnsdebatten, selv om boken har sine forutsetninger i naturalismens bud om at du skal skrive ditt liv. Heller ikke Mysterier (1892) er et utpreget bidrag til samfunnsdebatten, til tross for at Nagel diskuterer politikk og forsøker å få de andre med seg. Men allerede de neste to romanene Ny jord (1893) og Redaktør Lynge (1893) er tendensromaner i tradisjonen fra den kritiske realismen. Og senere er det den kritiske realismens tendenser og typer som kommer til å prege Hamsuns romaner.

At det er et politisk engasjement i forfatterskapet, ser vi tydeligst i rekken av artikler. Hamsun skrev i sakprosaens mange sjangrer og irrganger gjennom 70 år, fra den beskjedne "Kirkesangen i Vikør" i Søndre Bergenhus Folkeblad 1879 til talen i Sand herredsrett som ble innarbeidet i boken På gjengrodde stier i 1949. Det dreier seg om leserinnlegg, åpne brev, reiseskildringer, anmeldelser, essays, kronikker, nekrologer, opprop, taler, foredrag, forord, portretter og pamfletter med mer. Tematisk kan han ta for seg alt fra sang og diktning til språkstrid, barnemord, turisme, jordbruk, industri og Norge som nasjon blant andre nasjoner. Politisk plasserer han seg også langs hele skalaen fra det radikale gjennom det liberale og konservative til det dypt reaksjonære.

Frem til unionsoppløsningen 1905 skrev Hamsun i nær sagt alle sjangrer. Han skrev kjærlighetsromaner, en rekke dramaer, dikt, kortprosa og artikler om de forskjelligste emner publisert i bøker, aviser og tidsskrifter. Han har et stort litterært forråd å ta av, men publikum er fortsatt lite og han må publisere ofte for å tjene nok. Etter hvert samler Hamsun seg om to sjangrer, nemlig romanen og artikkelen. Disse utfyller hverandre og belyser hverandre gjensidig. Men tendensen er klar. I årene etter århundreskiftet er det romanen som blir Hamsuns medium. Det er der han legger ned sin kunstneriske og intellektuelle kapasitet. Det er der han betrakter, speiler og kritiserer det samfunnet han er en del av. Det er der han tematiserer den utviklingen han ser på med stadig større skepsis.

Hamsun hadde en fremtredende forgjenger i Bjørnstjerne Bjørnson, som han leilighetsvis fremhevet som forbilledlig. Flere har også ment at det var skapt forventninger til Hamsun om at han skulle innta en tilsvarende rolle som dikter og politiker i det norske samfunnet. Men Hamsun lignet nok mer på sin litterære motstander Henrik Ibsen. Dels var han en dårlig demokrat, det innrømmet han selv. Dels var han en nådeløs kritiker og satiriker. Han hadde lite igjen av Bjørnsons idealisme og rettet især sin kritikk mot det nye som vokste frem, endringene som fant sted, det moderne som korrumperte. Dessuten hadde Hamsun og Ibsen det til felles at de prioriterte seg og sitt. De arbeidet med å bygge opp sitt eget forfatterskap, etablere et stort publikum og gjøre seg økonomisk uavhengige. Det lyktes de begge med, men tonet også ned det direkte politiske engasjementet.

Indirekte er likevel rekken av romaner klart politiske. En ting er at de tar opp temaer i tiden som Hamsun også belyste i form av artikler. Viktigere er det at de gjør det på en inkluderende måte. Hamsun fokuserer ikke på det spesifikt litterære eller det evige og allmenneskelige i kunsten. Han skriver om det høyst menneskelige, og han er innrettet mot det konkrete, det nærværende, det som rører seg blant folk og det som berører dem mest. Hamsun tar med seg hele registeret av opplevelser fra barndom og oppvekst og skriver seg frem mot sin egen samtid. I den siste romanen, Ringen sluttet (1936), kan vi derfor lese om noe så hverdagslig som kinoforestillinger med røvere og veddeløp og dresserte hunder, om svarte som turnerer med sine jazzorkestre, om biler som suser av gårde, om pressefotografer som er på plass når noe skjer, om aksjer som plutselig mister sin verdi, om fallitter i kjent stil, om arbeidsløshet som går på familielivet løs, om kirkeran, drukkenskap, skilsmisser, utroskap, smugling og drap, kort sagt om hele det moderne liv i en liten norsk kystby.

Tendensen er klar igjen: Hamsun stiller seg kritisk til fremveksten av det moderne samfunnet, og han gjør det ved å utlevere dem som er pådrivere. Han ser på det moderne norske samfunnet gjennom en omvendt kikkert og fremstiller nasjonsbyggingen med vrangsiden ut. Det tydeligste eksempelet er kanskje August. De tre romanene om denne norske litteraturens Don Quijote, Landstrykere (1927), August (1930) og Men livet lever (1933), er en satire over menneskelig forfengelighet og dårskap og over den tiden August er et uttrykk for. August er først og fremst opptatt av at det skjer noe, at ikke alt forblir ved det gamle. Men det han gjør, mangler måtehold. Han skaper liv og røre, men driver det til tull og rør. Han har en idé om fremskritt og utvikling som han misjonerer for, men som taler og misjonær er han ikke særlig vellykket. Følgelig må han selv gå foran og opptre som en handlingens mann. August har kjennskap til det moderne liv, men mangler kunnskaper om vesentlige sammenhenger i det moderne samfunnet. De er til stede bare som utvendigheter. Når August vender hjem og tar med seg forestillingen om et moderne industrisamfunn uten kunnskaper om etableringen av et slikt, blir resultatet en oppvisning i det absolutt meningsløse.

Det går ingen direkte forbindelseslinjer fra Hamsuns samfunnskritiske romaner til hans politiske tilslutning før og under krigen. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom romanene og standpunktene i de politiske artiklene han skrev før og under krigen 1940–45. Men det er alt sammen skrevet av samme mann. Og mye tyder på at Hamsun betraktet Hitler og nazistenes maktovertagelse i Tyskland 1933 som en reell mulighet til å endre en samfunnsutvikling han ikke kunne slutte seg til og som han ikke så det som mulig å endre på annen måte, for eksempel på demokratisk vis. I hvert fall tok Hamsun i en rekke artikler klart stilling for Hitler og hans politikk og holdt senere fast ved dette valget. Selv etter krigen nølte Hamsun med å erkjenne at det var et feilgrep, en ulykke for han selv og en katastrofe for andre. I stedet gjorde han det han kunne for å bortforklare og bagatellisere det hele. Hamsun var ikke alene om denne måten å takle problemet på. Han hadde mange med seg i sin tilslutning til Hitler, og nesten like mange i det problematiske oppgjøret etter krigen.

______

Ståle Dingstad er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.