Knut Hamsun: «Jul i åsen» fra «Siesta»

«Maten var den reneste fremmedmat, det var både lefse og sirup og et egg til hver. Man kunne se at det var jul, for det var attpå kjøpet smør til lefsene. Tor leste høyt Luthers bordbønn.»

Novelle

Det var kommet riktig meget sne til jul, det lille hus oppe i åsen stakk ikke opp med stort mere enn taket og de to øverste stokkeomfar. Det var nu forresten bare en hytte også, en husmannsplass på én ku og en sau med lam. Her bodde åsa familien sommer og vinter for seg selv.

Mannen hette Tor og konen Kirsti; men de hadde fem barn og de hette like fra Timian til Kaldea. Kaldea var i tjeneste nede i bygden og Timian hadde stridd seg over til Amerika. De tre barn som ennu var hjemme var to gutter og en pike, Rinaldus, Didrik og Tomelena. Men Tomelena kalte man bare i daglig tale for Lena.

Nu var det som sagt kommet overvettes meget sne til jul og gamle Tor hadde skuflet sne hele dagen så han var både trett og slitt. Nu hadde han lest alt som stod i salmeboken for julekvelden og derpå lagt seg bort på sengen med pipen i munnen. Konen kokte og puslet med varmen mens hun hele tiden gikk fra og til i stuen og fant noe å ordne på.

Har kreaturene fått noe tilkvelds? spurte Tor.

Ja det var vel, svarte konen.

Så røkte Tor en stund til og sa så idet han smilte i skjegget:

Hva er det du koker og braser hele kvelden, kjerring? Jeg forstår ikke hvor du tar alt ifra.

Å jeg er rikere enn dere tror jeg, svarte Kirsti og lo hun også av spøken.

Ved kveldsmaten skulle familien ha en dram, det var gammel takst, og Rinaldus var den som skulle skjenke i glassene. Det var ham et høytidelig øyeblikk, han skulle holde karaffelen med de store malte roser i sine små hender. Alles øyne voktet på ham.

Hold rosekaraffelen i venstre hånd når du skjenker for folk som er eldre enn du, sa faren. Du er gammel nok til å ta efter og lære deg til nu.

Og Rinaldus tok rosekaraffelen i venstre hånd. Han skjenket så forsiktig at det var et syn, stakk tungen ut, la hodet på skakke og skjenket.

Maten var den reneste fremmedmat, det var både lefse og sirup og et egg til hver. Man kunne se at det var jul, for det var attpå kjøpet smør til lefsene. Tor leste høyt Luthers bordbønn.

Men efter måltidet tok lille Didrik feil av dagen, han og gikk og tok faren og moren i hånden for maten. Faren lot ham bli ferdig med dette før han sa noe; men da han var ferdig sa også Tor:

Du skulle ikke takke oss for maten i kveld, Didrik. Det er ikke plent noe galt i det; men du vet at det er nyttårskvelden du skal takke for maten.

Didrik ble nu så skamfull at han krøp rent sammen og han smelte nesten i å gråte da søsknene begynte å le av ham.

Tor hadde atter lagt seg bort på sengen med pipen i munnen og konen vasket opp koppene.

Ja det var riktig spøk til sne vi fikk, sa hun.

Det er nok ikke endt med dette heller, svarte Tor. Det er ring om månen og skjoren flyr like nede ved jorden.

Det kan vel ikke være å tenke på noen kirkegang imorgen da, vet jeg?

Hå, Gud bevare deg. Du har nok ikke sett på almanakken da når du snakker om kirkevær imorgen.

Hvorledes er aspekteren da?

Den ser nok ikke bedre ut enn som en kalv foruten ben den. Jeg skulle ikke snakke så stygt.

Du sier vel ikke det! utbrøt Kirsti.

Ta hit brillene mine du, Rinaldus, men slipp dem ikke i gulvet, vedble Tor. Og han undersøkte ennu en gang den farlige aspekter. Ja her kan du se, sa han til konen. Det er nok ikke bedre enn som jeg sier.

Jøss, Gud bevare oss alle! sa Kirsti og foldet hendene. Betyr den uvær, den?

Ja den betyr uvær, den! Men enda er nok ikke dette den verste. Omsåskjønt du vil se en aspekter av den rette sort så skal du se på denne her for femte februar. Det er nok ingen ringere enn selve Antikrist det, med to horn.

Jøss, Gud bevare oss rett alle vel! Og Timian som er i Amerika.

Efter dette utrop blir det en stund stille i den lille stue. Det begynte å blåse og fyke med sne utenfor. Barna talte seg imellom og fornøyet seg med forskjellige ting; katten gikk fra den ene til den andre og lot seg stryke.

Jeg undres riktig på hva kongen spiser til julekvelds jeg? kom Didrik til å si.

Håhå, det er nok skjære smør og søtkake det, utbrøt lille Lena som bare var åtte år og ikke visste bedre.

Tenk søtkake! Og så smør på den igjen også! sa Didrik. Og kongen drikker vel opp en hel rosekaraffel alene han?

Men Rinaldus som var den eldste og alt var kommet langt inn i “Forklaringen” slo opp en latter over dette snakk:

Bare én rosekaraffel! Håhå, kongen drikker nok minst tyve, han.

Tyve, sier du?

Ja det drikker han minst.

Nei, er du gal du Rinaldus! Det er umulig for ham å drikke mere enn to da, sa moren borte ved gruen.

Men nu blandet også Tor seg i det. Hva er det dere våser om? sa han. Tror dere kanskje at kongen drikker noe så simpelt som skjenk? Kongen drikker noe som kalles for sjampanidrikk han, skal jeg si dere. Den koster like til en fem og seks kroner bare for en flaske den, eftersom prisen er i England. Og dette drikker kongen av det første han gjør om morgningen og det siste han gjør om kvelden, bare idelig sjampanidrikk. For hver gang han har tømt et glass støter han det i presangen så det spildres og sier til prinsessen: Ta det vekk! sier han.

Men i Jesu navn, hvorfor spildrer han glassene da? spør Kirsti.

He, slike spørsmål! Tror du han gir seg til å drikke av det ene og samme glass hele tiden da, en slik mann som han er.

Pause.

Jeg forstår ikke hvor du, Tor, vet allting fra, sier konen ganske stille.

Å, svarer Tor, det kan være smått nok med meg også; men. Det var nok ikke så lett å slippe for presten i min tid som det er nu. Man måtte kunne sine ting da.

Så reiste Tor seg, la pipen bort og spurte efter kruttet. Han visste vel hvor kruttet var gjemt, for han hadde selv gravet det ned ved fotenden av sengen sist han kom fra kremmeren; men han spurte allikevel efter det og gjorde det høytidelig i stuen. Da han hadde funnet kruttet frem delte han det i tre like store deler og pakket det inn i trekantede papirlapper. Så satte han luen på. Barna stimlet nysgjerrige bort til ham og bad om å få følge med, for de visste hva som forestod. Og snart satt Kirsti alene i stuen.

Tor og barna arbeidet seg bort til fjøset, de skulle brenne krutt. Sneen føk vilt omkring dem på veien. Tor gjorde korsets tegn da han åpnet fjøsdøren og korsets tegn da han vel var kommet innenfor. Fjøset lå belgmørkt, alt var stille, man hørte hvorledes kua tygget. Tor tente en lysestump og satte ild på sine kruttpakker, én for kua, én for sauen og én for lammet! Barna så på med hemmelig beven, ingen sa noe. Så gjorde Tor atter korsets tegn og gikk. Han ropte efter lille Lena som var blitt tilbake for å klappe lammet at nu fikk hun skynde seg og komme. Og Tor og barna gikk atter tilbake til stuen.

Det er riktig meget til vær ute, sa han. Hele åsen står i røk.

Han la seg tilbake på sengen igjen til kaffen var ferdig, mens barna begynte å pusle med sine småting borte ved bordet. De ble mere og mere høyrøstede og lo dertil iblant over den minste ting. Tor talte over gulvet til konen.

Ja jeg undres sannelig på hva …. Nei dere larmer så, unger, at det er umulig å høre manns mål for dere …. Jeg undres sannelig på hvor jeg skal hen og høre meg om efter litt arbeide igjen nu, sa han.

Konen slo opp kaffen.

Å det blir vel en råd nu også, med Guds hjelp, svarte hun.

Det kunne være litt tresking kanskje nede i bygden?

Å ja da, det blir nok en råd …. Kom og drikk kaffen nu.

Da Tor hadde drukket kaffen tente han pipen igjen. Han tok konen bort til døren og hvisket et øyeblikk med henne der, så barna lyttet seg nesten gale for å få høre hva som ble sagt. Men da lille Lena ville stikke sitt nesevise hode opp like midt imellom foreldrene ble hun vist tilbake med én gang og brødrene ropte skadefro til henne:

Der fikk du, der!

Men lille Lena var nu allikevel så blid og snill hun at ingen hadde hjerte til å gjøre videre narr av henne. Derfor stakk Rinaldus henne også straks efter en stor blank knapp i hånden og gjorde henne godt med det lille han hadde.

Faren gikk bort til skapet og tok en pakke ned. I denne pakke lå en sending fra Timian i Amerika, en boa av bløtt, sort skinn og med kvaster. Timian hadde nok husket hvor koldt det var oppe i åsen på vintertid, og så hadde han sendt hjem denne boa som var det varmeste halsbind han ennu hadde sett. Prisen hadde nok ikke vært så ringe den heller.

Men hvem skulle nu ha boaen? Både Tor og konen hadde tenkt opp og ned på dette spørsmål og endelig hadde de bestemt at det fikk bli Rinaldus som skulle ha den; for Rinaldus var den eldste, dessuten gikk han ikke så få ærender i bygden allerede, så han trengte noe varmt om seg.

Rinaldus, kom hit! sa Tor. Her er et halsbind fra Timian bror til deg. Og det er noe til halsbind! Men du skal være forsiktig med det så du kan ha noe skikkelig om halsen når du står for presten. Der, slit det med helsen.

Nu ble det en forundring og en glede som alle deltok i. Den bløte boa ble beskuet og befølt i en halvtime og lille Lena ble ikke trett av å stryke den med sine små blå hender. Men hun fikk ikke prøve den på, slett ikke prøve den på, hun var altfor liten. Derimot fikk Lena et lite lys for sin part og dette lys gikk hun og tente og slukket igjen i ett vekk, for hun hadde ikke råd til å brenne det. Didrik var den eneste som ingenting fikk; men faren lovet ham en aldeles ny bibelhistorie såsnart det bare ble litt tresking å få nede i bygden.

Det drev alt mere og mere med sne mot vinduet og stundom falt det endog sne ned gjennom skorstenen, helt ned på ilden i gruen. Klokken var blitt mange, det var sengetid for åsa familien; imorgen ble det vel til det samme slit med å skufle sne igjen.

Ja gå nu opp på hjellen og legg dere, unger, sa Tor. Be Jessu navn før dere sovner og slå korsens tegn på ansikt og bryst.

Og oppover stigen krøp da barna, én efter én. Rinaldus fikk lov til å ta sin boa med innsvøpt i papir og Lena kom efter med sitt lys i hånden ….

Ved tolvtiden da alle sov hørte moren nede i stuen at noe puslet ovenpå. Hun ropte opp om noen var oppe. Intet svar, alt ble stille. Litt efter gikk noen små føtter over gulvet, de forsiktigste skritt man kunne høre, – det var lille Lena som allikevel hadde listet seg til å prøve boaen på i mørke og som nu var hjertelig angst for å bli grepet i det.

Den fine boa! Det var den bløteste ting som hadde vært i hytten under åsen, og Rinaldus brukte den bare to ganger til kirken med høyeste forsiktighet. Men ut på sommeren begynte allikevel hårene å falle ynkelig av boaen og i kvastene gikk det sannelig makk.

Anders B. Wilse/Norsk Folkemuseum
Skogheim gård på Hamarøy i vinterdrakt.