«Julegilde. Hendelse fra beverdalen.»

En bredslede kjører med sterk fart bortover veien og bjellene ringler. Det er frost, sne og stjerner.

Det sitter et ungt par i sleden. De taler ikke sammen; hvert ord han sier levner hun ubesvart. Ved broen hvor vinden blåser hårdt spør han om hun fryser; hun svarer tverr at hun fryser. Ved de store jorder sier han:

Ja nu er vi snart fremme.

De var snart fremme, lysene fra gården skinnet dem allerede imøte. På gårdsplassen stod drengen, husbondskaren.

Godkveld, Brede, hilser de fremmede.

Godkveld, svarer drengen og vil ta tømmene.

Den unge kone stiger ut av sleden, trekker vanten av og rekker drengen hånden. De kjente hverandre. Hennes hånd var kold, hans var het. De talte ikke sammen, han sa bare:

Det er Martha, ser jeg.

Hun går straks inn i huset med sin mann og Brede leier hestene inn i stallen.

Noen minutter efter går Brede inn i kjøkkenet og setter seg på den lange benk. Han er en ung sterk fyr og høy av vekst. Støyen og latteren inne fra stuene trenger ut i kjøkkenet; man hører at det er gilde på gården. Og pikene arbeider travelt med aftensmaten.

Døren går opp og Martha kommer ut.

Hun hilser til alle tjenerne og klapper hunden, derpå vender hun seg til Brede og ber ham lete efter hennes ene vante som hun må ha tapt ute ved sleden. Mens hun taler faller lyset fra lampen på hennes ansikt, hun er fyldig, ung og blond. Brede ser et øyeblikk på henne og går taus ut.

Kort efter går også Martha ut. Hun treffer Brede ved sleden.

Finner du vanten? spør hun.

Nei, svarer han.

De leter begge en stund. Hun sier:

Du har ikke forandret deg stort i det siste år.

Å jo, svarer han, det har vært et langt år.

Ja, sier hun også, det har vært et langt år. Og aldri har du vært på våre kanter.

De finner ikke vanten. De er stanset ved trappen. Han sier:

Du fryser, Martha, du har så lite klær på.

Det er det samme med meg, svarer hun sakte.

Hennes mann kommer ut. Hans ansikt er muntert og komisk, han har drukket flere sterke glass. Martha ser uvillig på ham og går straks inn.

Kom og få et glass, Brede, sier hennes mann godmodig.

De går begge inn i kjøkkenet og flaske blir hentet. Ved det tredje glass vegrer Brede seg for å drikke mere, men mannen vedblir å nøde ham. Så drikker han ennu et fjerde glass, reiser seg med ett og går ut av kjøkkenet.

Han tar veien ned i borgstuen. Der sitter to av de andre drenger og spiller kort ved skinnet av et lys. Klokken nærmer seg åtte.

Brede setter seg alene. Han hører litt efter skritt i skålen. Det er matbudet som kommer, tenker han. Det var Martha som kom.

Spiller ikke du kort? spør hun Brede.

Nei, svarer han.

Så vil du vel hjelpe meg med noe herute, sier hun videre.

Brede følger henne ut.

Hva vil du? spør han.

Hun svarer ikke. Det er mørkt i skålen. Hun har fått fatt på hans hånd og han hører hennes hjerte slå.

Det er rart å se deg igjen, sier hun.

Hertil svarer ikke Brede noe. Hun spør:

Du bryr deg kanskje ikke om meg mere?

Nei, svarer han. Gå inn igjen, Martha.

Det forløper et minutt, hun slipper plutselig hans hånd, puffer den fra seg og sier ute av seg selv:

Ja, avveien med deg, slipp meg forbi.

Han stod tilbake, fortumlet og rådvill. Han kikket ut på gården, hun var allerede forsvunnet.

Det kom matbud, Brede gikk inn i kjøkkenet og satte seg med de andre tjenere ved langbordet. Midt i måltidet kommer Marthas mann atter ut med flasken. Hans ansikt er blitt enn hetere, enn lystigere, han trakterer alle, men først og sist Brede. Martha kommer også ut, men hun ler høyt og spaser med sin mann.

Skjenk nu Brede, sier hun.

Mannen skjenker. Brede drikker gang på gang; men plutselig sier han:

Hvorfor skal jeg ha så meget?

Drikk, svarer mannen.

Brede reiser seg sint fra bordet, griper sin lue og iler ut.

Efter ham! roper Martha.

Alle ler. Martha forfølger ham, hennes mann løper efter med flasken, leende og huiende. Flere og flere folk kommer ut av huset for å se på, deriblant Marthas far, mannen på gården som ler så han ryster og holder seg på sin vom. Brede setter på sprang nedover mot låven, merker seg forfulgt og løper resolutt oppover den høye stige, høyere og høyere, helt til toppen, og stiger av på låvens tak. Her setter han seg i sneen. Månen er kommet opp, kvelden er blank og lys.

Pass på, det er farlig der, skriker Martha.

Brede svarer ikke.

Er det ikke farlig der? roper hun igjen. Hennes ansikt har et angst uttrykk.

Brede svarer ikke. Månen lyser på hans store kropp som kaster skygge bortover taket.

Efter ham, Paul! sier Martha sakte og rasende.

Hennes mann begynner å klatre oppover stigen. Han ler og taler ned, klatrer, rekker det øverste trinn, stikker hodet opp for takranden og nikker til Brede.

Brede, sier han.

Hva vil du meg? svarer Brede. Jeg kaster deg i hodet på henne.

Paul stiger opp på taket.

Ja kaste meg i hodet på henne det er du mann for, sier han. Han taler godt for Brede, gir ham medhold, klapper ham på akselen. Han byr ham en slurk av flasken og Brede mottar den for å være ham til vilje.

De blir sittende deroppe. Gjestene i selskapet går inn igjen til maten. Brede får mere og mere av flasken, Paul omfavner ham, de drikker på godt vennskap.

Du har kjent Martha før meg, sier Paul og blinker og ler. Dere er nesten oppvokst sammen.

Brede spør mistenksom:

Hva er det du vil ha meg til å fortelle deg? Spør henne selv.

Skjenk nu Brede, roper Martha opp.

Vil du ødelegge meg, er det det du vil? spør Brede tilbake.

Flasken tømmes. Brede sitter og svaier på taket. Nedenunder står Martha og iakttar alt.

Det er jul bare én gang om året, sier Paul med sin enfoldige mine og begynner å krype nedover stigen.

Vent litt! roper Brede efter ham. Var det ikke mere på flasken? Han slår ut med armene og ser ned i gården med stive øyne. Han tar sne fra taket og overdenger Paul med den, huiende og leende av full hals.

Da Paul var kommet ned sier hans kone:

Ta nu stigen bort.

Brede hører det oppe fra taket og svarer:

Ja ta bare stigen bort. Jeg hopper ned.

Han reiser seg opp og belager seg til et sprang, glir baklengs og faller tilbake på taket. Sløv og drukken blir han liggende der og ser på at stigen løftes bort.

Det stilner på gården, han ser ned, oppdager ingen og tror seg alene. Stigen løftes atter opp og stilles på sin plass og han merker det ikke, hans øyne lukkes.

Kom tilbake med stigen, sier han for seg selv. Kulden virker på ham, han begynner å sovne og reiser seg plutselig med et rykk. Kom tilbake med stigen så skal jeg gi deg noe, sier han hen i været, jeg har noe som jeg kan gi deg. Forvillet og umåtelig drukken stemmer han hendene mot taket og lar seg gli ned i gården.

Et skrik høres, røster blander seg, man omringer ham.

Ja men stigen stod jo der, sier Martha forferdet, jeg satte den tilbake, der står den.

Brede velter seg et par ganger rundt i sneen og reiser seg så opp. Han har skamfert sin panne, han blør, men fallet har rystet hans sløvhet av ham, han begynner selv forundret å le og tørker blodet av seg med en munter mine. Han kan vanskelig stå stille, han raver fra sted til sted og en av de andre drenger griper ham i armen for å støtte ham, hans trøye går opp og ut fra hans bryst faller en vante.

Martha åpner øynene vidt opp, over hennes ansikt farer en lidenskapelig glede, hun trer nærmere, tar vanten opp og stikker den i lommen. Han hadde min vante, sier hun stille, han hadde den allikevel.

Hun følger selv med og forbinder Brede. Hans rus går litt efter litt over, dette hårdføre hode kommer hurtig i orden igjen. Han raver imidlertid fremdeles, man undersøker hans ben og finner at det ene av dem er knekket. Martha kaster seg ned på gulvet og løser hurtig hans skoremmer opp ….

To år efter ble Martha enke og året derpå ble den stivbente Brede hennes mann.