Knut Hamsuns jul

Et sitat fra Hamarøyromanen Den siste glæde fra 1912 kan stå som en essens på definisjon av det gode måltid: "Mens gryten koker lægger jeg mig litt og ser på bålet og sovner. Jeg tar min middagssøvn før maten. Og når jeg våkner er gryten kokt, det lukter kjøt og tyri i gammen."

Knut Hamsun er ingen Karen Blixen eller Marcel Proust som side opp og side ned gleder leserne med gastronomiske spesialiteter. I romanen Benoni fra 1908 får vi et innblikk i hvordan det kan arte seg når den store Ferdinand Mack inviterer til jul i storstuen på Sirilund. Kvelden er sirlig regissert etter nessekongens hang til lek med bestikk, tjenestepiker og badedyner. At rettet mot den store finale i karet med løveføtter.

Kanskje på linje med hvordan vi nordlendinger ennå liker å feire våre julebord? Heller ikke i 2010 er jo alle like opptatt av mat! For hva gjestene spiser i storstuen på Sirilund, blir vi som lesere snytt for. Derimot får vi i groteske vendinger beskrevet hvordan de gamle legdsdrengene Fredrik Mensa og Mons er sitat: "oversmurt i ansiktet med fett", mens de slurper i seg brød og fleskeskiver.

I Markens grøde Hamsun bøter på dette, når han utbroderer sin kjærlighet til det matprodukt som danner basisen for så mye norsk julemat og drikke: "Poteten det var en ny frukt, det var intet mystisk ved den, intet religiøst, kvinnfolk og barn kunne være med og få den satt, disse jordeplene som kom fra fremmed land likesom kaffen, stor og herlig mat, men i slekt med nepen."

Små kår i Hamsund

Hvilken erfaring hadde så Hamsun personlig med julen? I et brev til sønnen Tore, skriver husbonden på Nørholm som følgende:

"– Jeg ser du ymter om at komme hjem til Jul, det lønner sig heller ikke hverken paa den ene eller den anden Maate, Tid og Penger bortkastet. Jeg vilde i dit Sted bry mig Pokker om Julen hjemme og heller finde paa noget andet. Smaapikerne kommer jo heller ikke hjem."

Dette var budskapet i et brev som Knut Hamsun sendte til sin sønn Tore, høsten 1934. Det er noe splittet over Hamsun og julen. Selv om dikteren i sin tidlige karriere innkasserte honorarkroner ved å skrive historier til såkalte julemagasiner; noen utpreget juleforfatter ble aldri Knut Hamsun. Oppvokst i små kår i Hamsund som han var, og med den barndommens jul han aldri glemte.

Nærmest disse forholdene kommer vi i det dikteren fortalte til sin kone Marie. I erindringsboken Under gullregnen, skriver hun: "Julen i Hamsund hadde han fortalt meg om. Der var ikke noe juletre, men det var lys i en stake. Og alle fikk spise seg mette i Guds navn. Per skredder hadde satt den tunge symaskinen bort i en krok og lagt et åkle over den."

En klassisk fortelling om julaften hos Hamsun, finnes i novellen "Jul i åsen" fra samlingen Siesta.  På Hamarøy har fortellingen blitt knyttet til Lillandsås, en nabogrend til Hamsund. Forfatteren tar oss med til en husmannsplass, som forvaltes av familien "åsa". Foreldrene er Tor og Kristin, mens ungene er navngitt etter Hamsuns glede over å gi nordlendinger aparte navn. Hør bare: Timian, Kaldea, Rinaldus, Didrik og Tomelena (Lena). På julekvelden er alle samlet, unntatt Timian som "hadde stridd seg over til Amerika". Derfra er også selskapets eneste julegave kommet, det varmeste halsbind som kunne oppdrives: en boa i mykt sort skinn og med kvaster.

Uten tvil er det Lena som er mest fascinert. Men siden Rinaldus er eldst og den som går ærender i bygden, blir det bestemt at det er han som blir boaens innehaver – da har han også noe å komme i når han skal stå for presten! Familien går til sengs, Lena er oppe og smugprøver, og vi som lesere kan fornemme en julefred over husmannsplassen. En idyll, som i karakteristisk hamsunsk stil, punkteres i novellens siste avsnitt. Om det er den gudbrandsdølske skreddersønnens notoriske raljering over fattige nordlendingers svakhet for glitter og stas, eller hans eget innviklete forhold til julen som utløser dette, får stå usagt. For de som er i behov av et alternativ når det gjelder høytlesning og Juleevangeliet, så er "Jul i åsen" spennende lesning, derav ingen avsløring om historiens endelikt.

Hamsun leser Ibsen!

Går vi til Aftenposten mai 1916, presenteres der en historie om hva den unge Hamsun selv kunne finne på å lese høyt på julaften. Vi er hos fyrstikkmagnatene Frøsland på Aust-Torpa nær Raufoss, hvor en av familiens sønner, Nils har invitert (den daværende gruskontrollør) Knut Pedersen til det glade hjem. Og ifølge Nils bydde den vordende forfatter på seg selv med å lese Henrik Ibsens helte-epos og skuespill Terje Vigen: "saa taarerne piblet frem i mange kvindeøine. Da han steg ned igjen af skamlen, gav mor mig et vink om at følge med ud i kammerset. Her sagde hun: Denne Pedersen bør vi se til at hjælpe frem til prest."  Den unge forfatterspiren fra Hamarøy hadde helt andre planer, og fruen i huset Frøsland ble en viktig sponsor for den Amerikareisen som Hamsun snart skulle gjennomføre.

Av de mange brev som Hamsun sender i anledning med jula på 1880 og 90-tallet, så er det to ting som går igjen: å unngå store selskaper alá Frøsland, samt bruke julen til å skaffe seg skrivefred. Julebrevene vitner om et nøkternt liv, hvor hardt arbeid fremstår som eneste vei til berømmelse, som når han skriver til Nils Frøslands bror, Nikolai, fra Valdres i 1886: "Jeg skulde skrevet for lang Tid siden, men saa har det ikke blit noget af.--Julen, Skrivning paa min Bog o.s.v. er kommet imellem. Har Du haft det morsomt i Julen? Her har det været en Svinelarm, Fyld over endog en høi Sko. Bra er det nu, jeg har aldrig fundet Glæde i Drik; jeg har mine Feil paa andre Veie naturligvis, men ikke deri."

Familiejulen

Det er når Hamsun fra 1911 med sin kone Marie flytter tilbake til Nordland, Hamarøy og gården Skogheim, at han etablerer en tradisjonell julefeiring. Men, ikke uten komplikasjoner. Og igjen må vi søke i Maries erindringer for å få et bilde av hvordan dette kunne arte seg. I Regnbuen, som kom ut i 1953, året etter Hamsuns død, gir hun noen utførerlige beskrivelser av den første julen på Hamarøy. Førjulstiden hadde vært preget av husbondens irritasjon over nordlendingenes behov for å bestille gran som juletrær sørfra. Hamsun sverget til furu, og hadde planlagt å skrive en artikkel over jåleriet med grantrær (senere plantet han jo selv gran på Skogheim, som står der den dag i dag...).

Høygravide Marie stod i kjøkkenet med "piken", syltet grisen som hadde måtte bøte med livet og hadde brukt en hel dag over smoltgryten for å lage fattigmann. I en bisetning nevner hun for Knut, at for å kvalitetssikre fargen på baksten, så hadde parafinlampen glødet hele den dag mens dette pågikk. Med denne saksopplysningen sendte hun Hamsun lukt ut i det totale desembermørket: "Han lot meg være alene i stuen da kvelden kom, han hadde slått en sirkel rundt seg, en stor sirkel, jeg holdt meg utenfor, det ble ingen julekveld hos oss", skriver Marie tørt. Og tilføyer at det eneste ektemannen hadde å komme med etter fire dagers taushet, var en indignasjon over at hun ikke med et eneste ord hadde forsøkt å få han ut av traumet over den "misbrukte" parafin! Ikke lenge etter fødte hun parets første barn, men da var gravøren reist til Sortland to dager før. Marie fikk tilsendt en kasse med appelsiner.

For slik kan det være med Hamsun; da han fikk sitt gjennombrudd som dikter rundt 1890 og holdt sine berømte litterære foredrag, så insisterte han på å skape skikkelser hvor selvmotsigelsene var som en regel å regne. Og slik ble han selv også, det er lite som går opp i sum. Som en virkning av det nøysomme samfunnet Hamsun var smidd ut av opp på Hamarøy, så trigget det ham å få mye ut av lite. Det kunne være seg bruk av skrivepapir, at pålegg på brødskiver var tull, likeså dobbelvinduer på Skogheim, drikk og svir, det var han jo ikke oppvokst med i hans barndom, samtidig som kona Marie forteller at askesen også kunne bryte sammen og gå over i overdådig gavekjøp og julepynting. Hamsun er vel slik som oss de fleste av oss: når idealene svikter, så gir vi oss over og ender opp med å åpne slusene for alt det vi streber etter å holde på avstand.

Skrevet av: Ronald Nystad Rusaanes (tidligere litteraturformidler ved Hamsunsenteret). Publisert i Nord Salten Avis 27. desember 2010. Gjengitt med tillatelse av forfatteren.