L

Kontaktinfo

Telefon

+ 47 75 50 34 50

E-post:

hamsunsenteret.booking@nordlandsmuseet.no

w

Alvhild Dvergsdal: Hamsuns drøm: Markens Grøde

Markens Grøde (1917), romanen om å finne sitt sted, slå røtter og drive gård, ble til mens forfatteren var på flyttefot i hodet. Fortellingen om Sellanraa kan leses som Hamsuns drøm om stedet han ønsket for seg og sin familie, der han som Isak greide å samle rollene som far, ektemann, bonde og familieforsørger.

20.05.201913:03 Nordis Seel Tennes

Fortellingen om Sellanraa kan leses som Hamsuns drøm om stedet han ønsket for seg og sin familie, der han som Isak greide å samle rollene som far, ektemann, bonde og familieforsørger.

Å skrive skjønnlitterært om og til sin samtid var ikke nytt for Hamsun. Han var hele livet opptatt av på ulike måter å skrive «livets eget drivende liv» og så med forakt på kunstnere uten kontakt med verden, som bedrev litteratur og kunst for kunstens skyld. Hamsun leste selv lite skjønnlitteratur, han foretrakk sakprosa: aviser, biografier, historiske verk. Han var bevisst på at han skrev bøker i overgangene mellom fiksjon og fakta: «… jeg er fra jorden. Og man skulle ikke uten videre gå ut fra at jeg bare «dikter» når jeg skriver om den», skriver han i 1910 («Den indre Skade»). Han ønsket ikke å bli titulert som forfatter, noe han nå og da i sine brev gjør oppmerksom på:Hamsun omtalte Markens Grøde som et «Varsku» til sin samtid. Advarselen gjaldt barns rettsløshet som følge av en nylig liberalisert straffelov, og kanskje også hvor ille det kan gå om ønske om profitt og kortsiktig gevinst får styre samfunnsutviklingen. Hamsun kalte boka i tillegg en jordbruksroman – han ville vise nyryddingens mulighet i et urbanisert samfunn.Romanen har en sentral plass i Hamsuns liv og forfatterskap. Mens Sult representerer gjennombruddet for Hamsun som forfatter, markerer Markens Grøde forfatterskapets høydepunkt – og dets bunnpunkt: Hamsun fikk skjønnlitteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen for romanen. For Nobelpris-pengene restaurerte Hamsun gården Nørholm der han ble boende resten av livet. Men Nobelprismedaljen forærte Hamsun 25 år senere Joseph Goebbels som vennskapsgave under krigen.

Naturligvis har Deres Skrivedame kaldt mig Forfatteren Hr., hun vet nok ikke at jeg gaar i mit 57de Aar og egentlig er Gaardeier her i Salten. (Brev, 13.12.1915)

Det var i 1916 Hamsun startet arbeidet med Markens Grøde. Han bodde da med sin familie på gården Skogheim i Hamarøy, dit de hadde flyttet i 1911. Det var en aldrende småbarnspappa som skrev: Tre barn hadde 57-åringen fått på fire år. Hamsun livnærte familien ved sitt forfatterskap og trengte arbeidsro. Men små barn viste seg vanskelig forenlig med hjemmekontor. Barneskrikene smertet faren og brøt konsentrasjonen. En «kiosk» ble bygget i 1916 som siste utvei, etter Maries ønske, for å unngå Knuts skriveopphold borte fra hjemmet og forhindre at de måtte flytte fra Skogheim.

De langvarige fraværene fra de små barna var ett av dilemmaene rundt skrivesituasjonen til Hamsun i årene på Skogheim. Et annet var knyttet til gårdsdriften, som han også måtte reise fra i skriveperiodene. Jordbruk var nemlig Hamsuns store interesse og lidenskap i livet, forbundet med udelt lyst og glede. Ikke jordbruk som fritidssyssel – slikt «Luksusjordbruk» tok han sterkt avstand fra, «det er jeg litt for praktisk til at slaa ind paa» (brev 21.4.1916). Og heller ikke den daglige gårdsdriften, men det å rydde, planlegge og utvikle en gård interesserte Hamsun seg levende for. Å nå gårdens fulle potensial viste seg for Skogheims del – «Gaardlappen», som han etter hvert kaldte gården, dessverre å være fort gjort:

Jeg har ikke mere at gjøre her, jeg har grøftet og brutt op al Jorden, min Mission er endt. Og skal jeg gaa her og bare se paa min Gaardlap saa forstaar jeg ikke hvad jeg skal leve her for, da kan jeg like saa godt bo i Asien. (Brev 30.3.1916)

Hamsun skriver at han er utslitt og frynset i nervene de siste årene av Skogheim-tiden. Han opplevde dyptgripende dilemmaer mellom skrivingens nødvendighet, angsten og bekymringen som omgav hvert eneste skriveprosjekt hos ham, savnet etter barna, ogetter  gårdsdriftens lyst og glede som måtte forsakes. Dilemmaene kan vi på ulike måter se reformulert i Markens Grøde.

Gleden over et eget, uforstyrret og skjermet rom kan vi kanskje se spor av i Isaks sterke opplevelse av sin enkle gamme: «Han kunne gå inn i dette hjem og lukke døren og være der» (9). – En lengsel som, idet den oppfylles, fort farges av ensomhet når man har begynt å stifte familie. For Isak da Inger var dratt: «Øde og stille i gammen, det tidde tungt fra veggene». For Knut når han sitter og skriver langt fra familien:

Hjemme paa Gaardlappen bygger de nu et lite Hus til mig, en Kiosk, som jeg skal være i Sommer og Vinter, Nat og Dag og være borte fra Barnegraat (som jeg slet ikke greier). Det er da Meningen at jeg skal prøve at skrive litt, saa jeg slipper at reise saa meget bort naar jeg skal ha Fred. Men ikke for det, de to ældste vil nok finde mig i Kiosken ogsaa, og jeg maa rent ut si at det er morsomt naar de kommer ogsaa, for Børn har jo forunderlige Ærender. Nu da jeg reiste vilde en ha naar jeg kom hjem igjen en Regnkappe og en Sabel. (Brev, Kraakmo 15.6.1916)

Knut fikk fem barn, fire av dem – to gutter og to jenter – med Marie. Isak og Inger fikk også fem barn – to gutter og to jenter vokste opp.

Ambivalensen knyttet til skrivingens nødvendige onde kan vi se dramatisert i Markens Grøde gjennom den vonde konflikten som utvikler seg mellom Isak og hans førstefødte sønn Eleseus, som vil reise til byen, arbeide på kontor og livnære seg ved sin skriving, er opptatt av mote og imponerende språkføring («et klassisk vær vi har», sa Eleseus for eksempel), og ta del i en urban kultur. Eleseus stjeler som gutt en blyantstump fra lensmann Geissler og knyttes slik til skriften, noe degenerert, modernitet og rotløshet. Skismaet mellom far og sønn, bonde og skriver, løses aldri i romanen, det ender med at Eleseus forsvinner ut av romanuniverset, til Amerika. Er det dit forfatteren, mens han skriver på Markens Grøde, ønsker sin egen skriving?

Markens Grøde, romanen om å finne sitt sted, slå røtter og drive gård, ble til mens forfatteren var på flyttefot i hodet. Fortellingen om Sellanraa kan leses som Hamsuns drøm om stedet han ønsket for seg og sin familie, der han som Isak greide å samle rollene som far, ektemann, nyrydder, bonde og familieforsørger. For de voksne et levested, for barna et trivested, som han skriver i et brev. Forfatterens personlige investering i karakterer og hovedmotiv i romanen kan forklare den sterkt følelsesladde fortellemåten i romanen. Familien brøt opp fra Skogheim våren 1917, og i byen Larvik, i et leid skriveværelse, ble Markens Grøde skrevet ferdig, mens Marie var hjemme med den nyfødte «Sangerinnen», som Hamsun kalte henne.

Gården som Hamsun så begynte å lete etter, har mye til felles med romanens Sellanraa. Hamsun skrev nemlig detaljerte anvisninger for venner som hjalp ham å lete. Gården måtte ha mye utmark; rikelig med skog; ingen naboer; ha store, susende trær på tomta; og så skulle gården ligge så langt som mulig fra Kristiania. Fra erfaringen fra Skogheim tok Hamsun med at gården ikke måtte ligge nedenfor veien, og fra barndomshjemmet på Hamsund at den skulle ligge ved sjøen. Og gården skulle ha «sorenskriverstil» - ikke for å imponere, forklarer Hamsun, men fordi de litt herskapelige våningshusene hadde mange rom og deriblant et hvor en forfatter kunne gå inn, lukke døra og stikke seg bort.

Men midt i drømmen om Sellanraa setter moderniteten sine spor.  Både Knuts og Isaks interesser retter seg mot utvikling, forbedring og effektivisering av gården. De overlater trivialitetene til kvinnene og investerer i teknologi i moderne ånd. Fortelleren/Isak reflekterer selv over hvordan oppfylte behov føder nye behov, i en uendelig rekke. Hvor er stoppknappen for når nok er nok? Telegraflinjen vokser fram gjennom romanen, - Hamsun på Hamarøy skriver i brev om hvordan han trenger raske og moderne kommunikasjonsmidler for å leve som forfatter. Isak kjøper slåmaskin. Hamsun var den første i Eide som kjøpte traktor.

Blandt kravene til gården Hamsun lette etter, var da også: Innlagt lys og vann! Moderne bekvemmeligheter som småbarnsforeldrene nok satte pris på. Og at en småskole skulle ligge i nærheten. Usiviliserte naturbarn skulle de fire Hamsunbarna ikke vokse opp som.

Markens Grøde presenterer slik en drøm, men har ikke blitt en idyll. Den dramatiserer konflikter som lesere i modernitetens så vel som i familiens vold kan kjenne seg igjen i, på følelsesladde måter fra en forfatter som i skrivende stund opplevde konfliktene på kroppen. Røtter slo vel Hamsun aldri helt. Da han var kommet til Larvik, begynte Knut å tenke på noen myrer på Hamarøy han kunne ha dyrket opp. Da han var tilbake til Nørholm etter å ha mottatt Nobelprisen i Stockholm, begynte han å tenke på at kanskje det var i den svenske hovedstaden han skulle ha bodd:

Jeg tror at Børnene har godt av at vokse op her, ellers kunde nok jeg for min Part heller ville ha været i Stockholm. … leve i Stockholm i Arbeide, i en anden Omgang end her, med Lys og Musik og skjønne Hus og Kunst og herlige Antikviteter. (Brev 27.12.1920)