Karianne Bjellås Gilje: "Noget helvedes avisskriveri"

Kan vi få et mer helhetlig bilde av Knut Hamsun ved å lese hans sakprosa? Utvilsomt. Alle hans tilgjengelige tekster, sakprosa som skjønnlitteratur, gir oss deler av forfatterens verk – og liv. I den grad det finnes én helhet, er det nettopp i mosaikken av disse delene. Tiden er løpt fra de litteraturforskerne som avviser enhver forbindelse mellom en forfatters opplevelser, meninger, erfaringer, og hvordan disse kommer til uttrykk i skjønnlitteratur og sakprosa. Umiddelbart tenker vi oss kanskje at fiksjonstekstene åpner for mer tolkning og meningsmangfold enn sakprosatekstene. Det ligger jo i selve begrepet, sakprosaen er forpliktet på saken, på virkeligheten. Eller som sakprosaprofessor Johan Tønnesson skriver i boka Hva er sakprosa: ”Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.” Dette er likevel bare noe av det mest selvsagte som kan sies om sakprosa, og det er også derfor både denne professoren og mange med ham har begynt å interessere seg stadig sterkere for sakprosatekstene i litteraturhistorien.

Ett enkelt dypdykk ned i Hamsuns sakprosa kan vise hvordan disse tekstene gir kunnskap både om liv og verk – i tillegg til at sakprosaen gir leseropplevelser i seg selv. Når vi får mer kjennskap til det Hamsun kalte ”noget helvedes Avisskriveri” i en konkret avisdebatt, gir det dybde og kontekst til lesningen av romanen som Hamsun i sin samtid høstet størst ære for, nobelprisromanen Markens grøde fra 1917.

Temaet er barnemord. Bare selve ordet er gruvekkende. I Markens grøde skjer det to barnemord – vi møter to mødre som dreper sine barn rett etter fødselen. Disse omtales svært ulikt av fortellerstemmen i romanen. Hvorfor? Som vi skal se, må vi til sakprosaen i jakten på svar. For studerer man Hamsuns sakprosa i tidsrommet der han skrev denne romanen, viser det seg at han i hele to år var engasjert i en omfattende avisdebatt nettopp om temaet barnemord, med motstandere med høy offentlig profil i samtiden – som forfatteren Sigrid Undset, kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller, legen Johan Scharffenberg og politikeren Johan Castberg.

Den 16. januar 1915 har Hamsun på trykk en artikkel i Morgenbladet. Her skriver han: ”I Morgenbladet for noen uker siden stod om en ung pike som hadde fått åtte måneders straff for å ha drept sitt barn. Det stod ikke atten år eller åtte år, men åtte måneder. Var det særlige omstendigheter tilstede, eller er det blitt åtte måneder nu for å drepe et barn?” Hamsun konkluderer med at barnet hadde utviklingsmuligheter, mens ”moren er håpløs”, derfor: ” Heng begge foreldrene, rensk dem ut! Heng det første hundre av dem, for de er håpløse. Det første hundre, det står det respekt av, så vil kanskje de forferdelige tilstander bedres. La noe bli gjort, la barna få fred for disse grep om halsen, for alt dette blod og alle disse mord!”

Disse kraftsalvene ble, ikke uventet, opptakten til et årelangt ordskifte. Hamsun klarer gjennom sine innlegg å få det til å høres ut som om han er alene om å forsvare barna – mens alle de andre 25 debattantene vil forsvare den ulykkelige moren. Så enkelt var det nok ikke. Alle Hamsuns motstandere er enige med ham i at selve handlingen å ta liv av et nyfødt barn er etisk forkastelig. Men de prøver likevel i større grad enn Hamsun å analysere morens grunner til å handle som hun gjør, og spørre hvordan barnemord kan forebygges eller forhindres. Deres hovedinnvending mot Hamsun er at han ikke ser at det også er samfunnet det er noe galt med, ikke bare den enkelte, ulykkelige kvinne. Men Hamsun fnyser. Han vil ikke høre på ”Det halve hanmenneske Sigrid Undset” og Katti Anker Møllers ”Katte-Møllermjau” – de bare ”luller og taler” og ”kommer ikke av flekken” hvis de bare skal skyve all skyld over på samfunnet. Hamsun vil ha handling – i form av strengere straffer for barnemord.

Foranledningen til at Hamsun engasjerte seg så sterkt i barnemordsaken akkurat på nyåret i 1915, var at de såkalte ”Barnelovene” skulle revideres, og en av drivkreftene var Johan Castberg. Et hovedpunkt i lovendringene var at ugifte mødre og ”uekte” barn skulle få en sterkere økonomisk trygghet – fordi en mann skulle ha samme plikt overfor sine barn enten de var født i eller utenfor ekteskap. Castberg og hans svigerinne Katti Anker Møller oppfattet Hamsuns innlegg som et angrep på revideringen av barnelovene. Til en viss grad snakket nok debattantene forbi hverandre for å fremme akkurat sin side av saken – noe som er et kjent fenomen i avisdebatter. Men det var også reell uenighet, som i hovedsak gikk på hvilken synsvinkel man så saken fra – barnets, morens eller samfunnets – eller en kombinasjon av flere.

Barnet – det er Hamsuns hovedanliggende. Ikke bare i barnemorddebatten, men også i annen sakprosa og skjønnlitteratur æret han de unge, de med muligheter og framtid. I debatten hevder han at ”oldingene og idiotene” sitter i ”paladser” mens ”barneherbergene hutrer sig frem fra år til år i armoden”. Slike uttalelser fikk Hamsun-biograf Robert Ferguson til å skrive at barnemorddebatten bare er ”ett av mange tilfelle der man skulle ønske at Hamsun heller hadde tiet”. Han begrunnet dette med at debatten har vært brukt til å ”bevise at Hamsun manglet en grunnleggende human holdning”. Da glemmer Ferguson nyansene – både i avisinnleggene og ikke minst i romanen. Selv om Hamsun tilsynelatende predikerer ”enkle” løsninger – ”Heng dem!”, skal man ikke lese lenge før nyansene trer fram. Og når barnemorddebatten fortsetter i Markens grøde, blir direkte sitater fra Hamsuns argeste motstandere vevd inn i romanskikkelsenes replikker – og disse framstilles ikke entydig negativt.

Hamsun selv vurderte ”En roman til min norske samtid” som undertittel. Dette er et tegn på at romanen også kan tolkes som et bredt anlagt tilsvar til deltakerne i verden utenfor bokpermene. Legene og mødrene som ville sette ham på plass i avisene, får sin skjønnlitterære talsperson i ”lensmannsfruen”. I romanens andre del holder hun en forsvarstale for Barbro fra Maaneland, som har druknet sitt barn. I talen er mange direkte sitater fra avisinnleggene til Hamsuns motstandere – og Barbro frikjennes.

Romanens andre barnemorderske, Inger Sellanraa, får mildere omtale enn Barbro. Og hvorfor det? Jo, for med henne skjer den utviklingen Hamsun i avisdebatten foreslår som den beste: Inger får sin lange straff, viser anger, utvikler seg og blir ”til noe”. Barbro som blir frikjent, forblir en ”løsaktig tjenestetøs”, uten anger og utvikling. Når Hamsun fikk styre historien som han ville i sitt romanunivers, skriver han fram karakterer som bekrefter hans påstander fra avisinnleggene: Straffen vil ha preventiv virkning, og straff og anger kan føre til en utvikling hos barnemordersken. Det han likevel ikke gjør, er å henge Inger Sellanraa. Er påstandene fra avisdebatten om dødsstraff for barnemordersker, som han blant annet gjentar i et avisinnlegg i Aftenposten 16. april 1916, ment som debattvekkende kraftsalver mer enn reelle ønsker? Mye kan tyde på det. Det sentrale for Hamsun synes å være at straffen er streng nok til å virke forebyggende og ”avskrekkende”.

Men så er det altså barnet. Også i romanen er dette Hamsuns hovedanliggende. ”lensmann Geissler”, som gjerne karakteriseres som Hamsuns talerør i Markens grøde, sier: ”Vi freder fugl og dyr […] det synes litt rart ikke å frede spedbarn.” Samme teknikk, nemlig å trekke fram paradokser og eksempler som viser hvordan samfunnet systematisk nedvurderer de unge, går igjen i avisinnleggene. I ettertid kan vi i alle fall si at noe av denne sterke sivilisasjonskritikken er tatt til følge – barn og unge har fått langt flere rettigheter i det norske demokratiet siden 1915. Vi må imidlertid legge til: Forbedringen av barnas rettigheter er ikke, heldigvis, kommet gjennom å straffeforfølge kvinner – men ved å forbedre de forholdene som førte fortvilte kvinner til ekstreme handlinger.

Leses Hamsuns sakprosa i sin historiske kontekst, utfyller den historien om forfatterens liv. Slik har skjønnlitterære forfatteres sakprosa blitt brukt til alle tider. Men ha også øynene åpne for det litterære i sakprosaen – som her: To setninger som former en historie, midt i krass polemikk i Hamsuns første debattinnlegg i 1915:

Og så er et barn dessuten pent, det er pent at ha her i livet, det leker med små hender og stundom ser det opp. Det undrer seg så storlig når det kommer inn i et annet rom.

Et argument for å ta vare på barnet, helt klart. Men ikke hvilken som helst sakprosa heller.

______

Karianne Bjellås Gilje (f. 1969) er er redaktør av det faglitterære tidsskriftet Prosa. Hun er cand.philol. med hovedoppgaven "Hæng dem!" Analyse av Knut Hamsuns sakprosa i "barnemorddebatten" (1996), og har bidratt i en rekke bøker om Knut Hamsun.