Linda Hamrin Nesby: Hamsuns steder

Store deler av Hamsuns liv var preget av vandring og rotløshet. Barndommen ble dramatisk nok initiert av flyttingen fra Lom til Hamarøy. Og på Hamarøy representerte flyttingen fra hjemgården Hamsund til prestegården på Presteid en dramatisk adskillelse fra foreldre og søsken. Begge disse oppbruddene var utenfor den unge Hamsuns kontroll. Reisen ut i verden, derimot, var et resultat av eget ønske og initiativ. Symptomatisk nok greier han ikke å finne fred og stabilitet når han som fetert dikter vender tilbake til barndommens og ungdommens Hamarøy.

Knut og Marie Hamsun blir boende på Skogheim i fem år, før de etter hans ønske forlater stedet for godt. Kanskje var Hamsun allerede på dette tidspunkt klar over forbindelsen mellom vandring og diktning? For til tross for at han i 1918 kjøper gården Nørholm utenfor Grimstad, der han blir boende resten av sitt liv, fortsetter vandringen. Når han skal dikte, må han vekk, og utallige er de hoteller og pensjonater på sørlandskysten som kan skilte med å ha hatt dikteren på besøk. Ikke før han har utgitt sin siste roman, Ringen sluttet i 1936, blir Hamsun virkelig bofast på Nørholm. I årene 1936–45 holder Hamsun seg stort sett hjemme på gården, med unntak av to fatale Tysklands-turer. Da krigsoppgjøret tvinger ham til nok en forflytning, er dette for siste gang med på å bevege skaperkraften i ham.

Vandring er et tilbakevendende motiv også i Hamsuns forfatterskap. Utallige er de vandrerskikkelser han skildrer, fra det navnløse jeg’et i Sult (1890) til det selvbiografiske portrettet i På gjengrodde stier (1949). Vandringen som uttrykk for kunstnerisk søken og eksistensiell rotløshet er drøftet av mange, blant andre Øystein Rottem og Allan Simpson i forbindelse med Landstrykere (1936) – første bind i trilogien om August.

Det er lett å se seg blind på forbindelsen mellom vandring og kunstnerisk og eksistensiell søken. Men vandringen innebærer også å oppsøke nye steder, treffe nye mennesker og konfronteres med nye verdier og måter å leve livet på. Via vandringen som motiv kan man nærme seg stedets betydning i Hamsuns forfatterskap. Hva innebærer det å bevege seg mellom ulike steder? Er stedene kun kulisser i skildringen av karakterene, eller spiller de en rolle i utvikling eller stabilitet?

Like viktig som selve vandringen er stedene karakterene kommer til – eller blir værende ved. Stedene spiller en større rolle enn som metaforiske grep for å skildre stasjoner på en livsvei, signaler om rotløshet. Et sted er ikke bare et sted, en kulisse og et bakteppe for handlingen. Et sted har egenverdi og er et viktig redskap i karakterskildringen, ikke minst ved de verdimessige og temporale aspekter det knytter til seg. Stedet sier noe om menneskene som velger å være der – eller forlate det. Jeg vil her vise hvilken rolle stedet spiller for karakterene og forholdet mellom dem i to av Hamsuns kanskje mest kjente romaner, Pan (1894) og Landstrykere (1927).

Handlingen i Pan foregår på et nordnorsk sted. At dette er viktig for romanen, er hevet over tvil. Den romantiske settingen ved Macks handelssted, naturen og øyene rundt gjør at alt ligger til rette for å fortelle den ultimate kjærlighetshistorien. Og slik later det da også til å skulle gå. Jeg-fortelleren Thomas Glahn beskriver detaljert det nordnorske stedet han er kommet til, og særlig poetisk er skildringene av den nordnorske naturen. Med denne naturen som ramme er det at kjærligheten til Edvarda, handelsmannens datter, gryr og tar form. I løpet av noen hektiske sommermåneder lever Glahn og Edvarda ut sin romantiske kjærlighet med naturen som idyllisk bakteppe. Skjønt bakteppe er ikke riktig å si. Glahn erkjenner at naturens gang påvirker ham, og ikke bare ham: Når gjeterpiken Henriette som han har hatt et forhold til, bare går forbi uten å ense ham, forklarer han det med at ”det var vinter, allerede sov hennes sanser”.

Men når Glahn og Edvardas forhold hangler og de til slutt går fra hverandre, kommer en slik forklaringsmodell til kort. I stedet er det nærliggende å se hvordan Glahns skildring av den romantiske nordnorske naturen har lagt premissene for det kjærlighetsforholdet som vokste frem mellom dem. I lys av den romantiske settingen faller Glahns forhenværende løytnantstittel og nåværende jegerstatus godt på plass. Og skildringen av Edvarda som et naturbarn, ung, uregjerlig og spontan, er også treffende, settingen tatt i betraktning. Men er det virkelig slik Edvarda er?

Glahns insisterende førstepersonsfortelling og måten han gjør naturen om til et romantisk rom på, legger premissene for å forstå Edvarda. Ser vi derimot på hvordan Edvarda forholder seg til det samme naturrommet, danner det seg et annet bilde. Edvardas syn på det nordnorske naturrommet er ulikt Glahns, og er en vesentlig årsak til bruddet mellom dem.

Ved å etablere en kjærlighetsidyll skaper Glahn seg en selvrealiseringsarena, og ved å leve i tråd med idyllens konvensjonelle føringer gir han tilværelsen mening. Glahns livsverden representert ved denne romantiserte naturoppfatningen er meningsfull, i ordets bokstavelige betydning, og gir ham en opplevelse av ro, harmoni, kontemplasjon og panteistisk enhet. Problemet oppstår når han forsøker å involvere andre karakterer i denne idyllen, og de ikke ønsker (eller er klar over) rollen de er tiltenkt. Både gjeterpiken Henriette og smedens kone Eva opptrer i henhold til Glahns uutalte forventninger og ønsker.

Glahn betrakter naturrommet som et mytisk sted lagt til en svunnen tid. Edvardas forhold til det nordnorske naturrommet er derimot progressivt, og Edvarda selv er en forsiktig inkarnasjon av ”den nye kvinnen”. At hun og Glahn bruker naturrommet som møtested, innebærer altså ikke at stedet betyr det samme for dem. Edvarda arrangerer fester og sosiale tilstelninger i naturen, samtidig som hun trekker elementer fra naturen inn i sin kulturelle sfære. Når hun en enkelt gang uttaler seg om sine fremtidsdrømmer, ønsket om å bryte opp fra Sirilund, skjer dette på en fest på en av øyene rundt handelsstedet. Den dominerende, forførende og grandiose fremstillingen av nordlandsnaturen omslutter begge, men konsekvensen av å oppholde seg der er vidt forskjellig. Thomas Glahns streben etter å ta del i en idyll er så insisterende og monomant formidlet at han nesten lykkes i å gi inntrykk av at hans naturopplevelse også gjelder romanens kvinnelige hovedperson, Edvarda. Først ved å følge Edvardas eget blikk og lytte til hennes egen stemme blir det klart at det idylliske rommet har andre implikasjoner for henne enn for ham. Bruken av det samme stedet kan forklare noe av årsaken til at spørsmålet om hvorfor det gikk galt mellom Glahn og Edvarda stadig stilles, fordi de to legger ulike forståelser inn i samme sted.

I Landstrykere ser vi at stedet får noe av den samme betydning som i Pan. Forholdet mellom Edevart og Lovise Magrete begynner idet de møtes på hennes hjemplass, Doppen. Doppen blir beskrevet som en idyll:

På Fosenlandet gikk de inn i en grønn vik for å ta vann, det duret ut til dem fra en foss oppi skogen. Det lå en ensom gård i bunnen av viken, derfra kom et par barn ned til elven og stod og så på de fremmede fra jakten. Litt efter kom en ung kone i fullt løp ned til dem, hun var barfotet og meget snaukledd, uten annet på enn serk og skjørt.

Doppen representerer kjærlighetsidyllen innenfor Landstrykeres univers, og presentasjonen av stedet gir uttrykk for fred og harmoni. Det er denne idyllen Edevart deretter kommer til å ønske seg tilbake til, og det er med utgangspunkt i denne idyllen han ser for seg forholdet til Lovise Magrete. Hun på sin side har helt andre drømmer, både om å rekonstruere familielivet sammen med ektemannen Håkon og om å dra til Amerika. For Lovise Magrete er Doppen synonymt med slit og fattigdom. Stedet er det samme, men det knytter til seg helt ulike forventninger og forpliktelser for Edevart og Lovise Magrete. I August finner vi imidlertid koblingen mellom vandring mellom ulike steder og diktekunst – slik vi finner den i så mange av Hamsuns verk. August oppsøker steder uten å knytte seg til dem, han nærmer seg dem på en betraktende og fornuftsstyrt måte. Denne distanserte, men samtidig nysgjerrige betrakterrollen kulminerer i skildringen av hvordan de to utforsker Trondheim: ”de besøkte endog kirker og museer, de så over den hele stad og hadde øynene med seg. Når de vandret nede ved havnen kunne August påpeke visse trekk i de forskjellige kaibygg”. Det er en tilnærming som i dag kan minne oss om turistens måte å oppsøke et sted på, som er uforpliktende, enkel, opplevelsesorientert og rastløs. Noe av det viktigste ved Augusts flakking mellom ulike steder er den næring det gir hans fantasi. Reisene blir opphavet til de fantastiske historiene han forteller. Augusts fortellingsiver er en interessant egenskap ved ham som i tillegg til å være sosialt inkluderende og utadrettet, kompletterer det univers av vandring, reiselyst, virketrang og markedsliv som August representerer. Gjennom fortellingene samler August sine erfaringer til et hele. Og ved hjelp av rollen som forteller understrekes hans utadvendte og folkelige karakter.

Både Pan og Landstrykere viser hvordan ett og samme sted betyr forskjellig for de ulike karakterene. Denne forskjellen i stedsoppfatning er årsaken til flere misforståelser og etter hvert erotiske brudd mellom de elskende.

Denne stedets betydning i et kjønnsrelevant og erotisk plot har vært lite fokusert på i studiet av Hamsuns romaner. Kvinner og menn tillegger steder ulik betydning, og annerledes enn hva man kanskje skulle tro, er det mannen som jager de fortidige, regressive idealene knyttet til et sted, mens kvinnen ønsker å tillegge stedet frihet og modernitet. Mens man i studiet av Hamsuns mange mannlige vandrerfigurer har betont deres rastløshet, frihetssøken og selvstendighet, er det interessant å se at i de to kjærlighetsrelasjonene som de mannlige vandrerne i Pan og Landstrykere inngår i, representerer de verdier helt på tvers av disse. Både Thomas Glahn og Edevart hegner om en arkaisk kjærlighetsmodell som ikke bare medfører en før-moderne tilstand for dem selv, men som også innebærer at kvinnene de elsker må innta den samme verdikonservative holdning. På raffinert vis har Hamsun unnlatt å la karakterene målbære sine verdier. I stedet blir stedene de ønsker å være på, eller å vandre bort fra, indikatorer på deres verdimessige ståsted.

______

Linda Hamrin Nesby er PhD med avhandlingen En analyse av Knut Hamsuns romaner Pan, Markens grøde og Landstrykere med utgangspunkt i kronotopbegrepet, Universitetet i Tromsø 2009.