Sult (1890) er den moderne storbyroman, med anonymitet og endeløse gatevandringer og et labyrintisk nettverk som lukker individet inne i gjentagelser og monotoni. Mysterier (1892) er småbyromanen, med prestegårdsskogen som idyll. Mens jeget i Sult opptrer innenfor byens rammer, veksler Nagel i Mysterier hele tiden mellom småbyen og prestegårdsskogen. Sivilisasjonen har her fått en motpol. I Pan (1894) fortsettes linjen og går fra storbyen, som løytnant Glahn kommer fra, til et handelssted i Nordland, skogene og fjellene der. En bevegelse fra sentrum og utover: storbyen – småbyen – det landlige Norge. Mens jeg-personen i Sult har en heller angstfylt overnatting ute i Bogstadskogen, har prestegårdsskogen for Nagel en dragende og lokkende virkning. Og i Pan kan løytnant Glahn avslutte sitt skrift med: "For jeg hører skogene og ensomheten til." Den motsetningen mellom by og land som så mange forbinder med Hamsuns forfatterskap, er her etablert.
Tre hovedposisjoner i spennet mellom kultur og natur, storbyliv og landliv, er utprøvd. Det er imponerende gjort innenfor bare noen få års forfattergjerning.
Et fellestrekk ved romanene er hovedpersonene, fortidsløse unge menn, "nervemennesker", lik andre av 1890-årenes hypersensitive helter. Løytnant Glahns naturfromhet veksler med ekstase, en panteistisk naturerotikk. En kunne trekke det så langt som til å si at Glahn like mye er utsatt for sine egne forestillinger som for sansning. Det er da også i romanen flytende overganger mellom realitetsplanet på den ene siden og myte, drøm, eventyr på den andre siden. Som i kapittel 13, der en spesifikk biotop glir over i en mer dunkel flora: "Borte i skogkanten står bregner og stormhatt, melbærlyngen blomstrer [...] Men nu i nattens timer har plutselig store, hvite blomster utfoldet seg i skogen [...] de ånder [...] de er berusede." Den konkrete nordlandsnaturen, som Hamsun kjenner så godt og avbilder presist, står hele tiden på vippen til å bli en symbolsk verden. Skogguden Pan er f.eks. ikke langt unna handelsstedet der kjøpmann Mack regjerer. Naturens hemmelighet og maktens arroganse utforskes i samme roman.
Hamsuns Pan er i slekt med vitalismen som sto sterkt i kunsten på slutten av 1800-tallet. Vitalisme (av latinsk vita: liv) er en tro på at det fins en "livskraft" i alt levende, uavhengig av fysiske og kjemiske krefter.
Vitalismen hadde ikke noe eget program eller fremtredende talsmenn, men Nietzsches kritikk av kulturtilstanden, hans vektlegging av det irrasjonelle, og av overmennesket, er sentrale trekk ved de vitalistiske strømningene.
Fra Pan går det en linje til Markens grøde, selv om det nå er en nyrydder, Isak Sellanraa, som er hovedperson, og ikke en svermerisk jeger fra hovedstaden på ”ferie” nordpå. Da romanen kom ut senhøstes 1917, fokuserte de fleste anmelderne på den som et jordens evangelium, og norsk Landmandsforbund sendte telegram til Hamsun og takket ham for dette "eiendommelige og varmhjertede verk om jorden" som skapte "megen glæde udover hos bønderne". Hamsun hadde selv en del av skylden for den ensidige fokuseringen på bondetematikken i romanen med en artikkel i Aftenposten, "Menneskene og jorden", der han oppfordet folk til å ta i bruk "en hakke, et spett og en spade." Noen slik appell fins naturlig nok ikke i tilknytning til utgivelsen av fortellingen om løytnant Glahn. Naturfølelsen er her nok.
Senere lesninger har fokusert på andre trekk ved Markens grøde og blant annet studert vandrerskikkelsen Geissler i romanen: en omflakkende fabulist som har likhetstrekk med tidligere skikkelser i Hamsuns forfatterskap. Det har nemlig ikke Isak. Og det er kun i Markens grøde Hamsun har valgt en bonde som hovedperson. Hamsun ble selv bonde, først på Skogheim på Hamarøy, så på Nørholm ved Grimstad. Men vandreren fulgte alltid med, vi vet i dag at Hamsun satt mye rundt på hoteller og pensjonater og skrev, og at det var det han skrev, og ikke det han dyrket, som ga penger til videre gårdsdrift.
Denne splittelsen mellom det rotfaste og det omflakkende gjenfinner vi i August-trilogien. Da første bind kom ut i 1927, skrev Hamsun i Grimstad Adressetidende: "Jeg ynker utvandrerne [...] den voksne nordmand, som drar dit, blir i inderligste forstand hjemløs." Men igjen har Hamsun skapt et motsetningfullt verk; mens noen anmeldere betraktet fortellingen om August og Edevart som en høysang til nyrydningsmennene og den som levde av jord og fiske, så andre den som en hyllest til vagabondlivet. Og begge lesemåter er mulig, siden både en ustillelig uro og en uslitelig hjemfølelse ligger der som renning i veven. Ospelunden i Polden, de "fem små asper vad vadet", fungerer som et formidlende element. Her vender Edevart igjen og igjen tilbake etter sitt mislykkede opphold i USA, her søker han å finne igjen forbindelsen til det tapte. Edevart har blitt stedløs.
I På gjengrodde stier (1949) er Hamsun i perioder i husarrest først på Grimstad sykehus, deretter på Landvik aldershjem, på grunn av landssviksaken mot ham. Likevel stjeler han seg til små spaserturer, der hans årvåkenhet for omgivelsene er helt påfallende. Han går helst utenfor allfarvei og tar et område i besittelse, gjør det til sitt. Om turene oppe i heia mens han er på Grimstad sykehus, skriver han: "Det var meg som hadde oppfunnet dem, og det var trær og stener jeg kjente igjen."
Mens naturopplevelsene i Hamsuns tidlige romaner, som Pan og Mysterier, er av ekstatisk karakter, en erfaring for den utvalgte, er det en mer nøktern skildring av natur og landskap vi møter i På gjengrodde stier. Men også her kreves det et blikk for å se. Fra oppholdet på Grimstad sykehus skriver Hamsun: "Min ytterverden er det mindre å si om. Her er bare snaue haugen [...] været er skarpt, vinden nesten alltid kuling." Men dermed er ikke alt sagt. Andre ville kanskje stoppe her, med denne konstateringen, og ikke henlegge spaserturene hit. Og i hvert fall ikke bruke flere ord på det. Men Hamsun fortsetter, i en vending innover eller nedover: "Å, verden er vakker her også [...] Her er rikt med farger selv i sten og lyng, her er makeløse former i bregnene, og det er en god smak enda på tungen efter en bete sisselrot som jeg fant." Vandreren har en særegen sensibilitet. Snaue haugen forvandler seg til et sted "rikt med farger", et sted med "makeløse former", ja, til et sted som etterlater "god smak enda på tungen". Dette skjer ikke med imaginasjonskraft som i 1890-tallsromanene, ikke i en naturekstase eller selvsuggerering, men i en aktpågivenhet for det tilsynelatende ubetydelige. Stedet gir seg hen til den som ser det.
Det kan her være verdt å merke seg et ord Hamsun bruker i På gjengrodde stier: "inntrykksømhet" – "vi har ikke alle den samme inntrykksømhet". Underforstått har han mer av den enn andre. Dette ordet, som ikke fins i noen ordbøker, kjenner vi igjen fra Hamsuns tidlige forfatterskap, fra programartikkelen ”Fra det ubevisste sjeleliv”, i 1890: ”Min inntrykksømhed var nu ytterst følsom, hemmelig opphisset”, heter det her et sted. Mens ´inntrykk´ representerer den ytre påvirkningen, representerer ´ømhet´ noe indre: "varm, inderlig, hengivenhet, kjærlighet og omsorg" er stikkord Norsk Riksmålsordbok gir. Begrepet dekker ikke bare observasjon og intuisjon, men også en aktiv interesse for omverdenen.
Og denne interessen mister Hamsun aldri. Selv om de store hendelsene kan betraktes med likegyldighet, er sansenærværet helt påfallende, som i denne passasjen fra På gjengrodde stier: "En gren rører seg med en småfugl på. Jeg stopper tvert opp" – en liten opplevelse som påfølges av utropet: "Å, det uendelig små midt i det uendelig store i denne makeløse verden."
Mens Marie Hamsun i erindringsboka Regnbuen (1953) skriver om Nørholm og Agder-naturen: "Selve landskapet var og ble meg lite fortrolig"; "Jeg savnet lange åslinjer, vidt utsyn, alt var så nært" – hun var vokst opp på Østlandet – er det lite som tyder på at nordlendingen Hamsun følte seg fremmed på Sørlandet. En kan finne utrop som: "Åpne vann. Det er mars. Og efter det vidunderlige været nu i februar og mars er Nørholmkilen alt begynt å gå opp. Det er mere enn den som går opp, kjære det er isløsning i menneskene."
Det er vandrerens evne til å glede seg over det som foreligger her og nå, vi ser her. Det trengs ingen midnattsol og nordnorske fjell, som i Pan, for å bli beruset av naturen. Og ingen selvsuggerert ekstase som i Mysterier. Heller ikke behøver jorda brytes, som i Markens grøde. Og man behøver ikke engang vende hjem, som Edevart i Landstrykere. En liten rusletur i nærområdet gir stimuli og glede nok. For den som kan se. Alle posisjoner står der – og utgjør til sammen biter av det bildet som utgjør Hamsuns naturoppfatning.
Med nye lesemåter ser vi også nye ting. I økokritikken, som i litteraturvitenskapen oppstod på 1990-tallet, fokuserer man på litteratur som lærer oss å leve på en annen og bedre måte i forhold til naturen enn det vi gjør i dag. I en tid der klimaspørsmål stadig er i nyhetsbildet, er jakten på løsninger tilsvarende mange; det er ofte snakk om teknologiske nyvinninger, som er dyre, men også om holdningsendringer. Og holdninger er gratis. Det vil si, de må komme fra et sted, ha et kraftfullt utspring som berører oss nok til å ville ønske en forandring. Her kommer gjerne kunsten inn. Er kanskje Isak Sellanraa likevel dagens mann? Han ser ikke på naturen bare som en ressurs, men som verdi i seg selv. For det vestlige mennesket har naturen vært betraktet som stum, i motsetning til urbefolkningens opplevelse av det levende landskapet. Innenfor økokritikken er det da viktig å lære å lytte til naturen igjen. For hvem vil utbytte en natur som snakker til en?
For Isak er naturen ikke taus. Allerede i starten av romanen, når vi møter ham gående innover i marken, heter det: "det skumrer, men han hører et lite sus av en elv, og dette lille sus oppliver ham som noe levende." Det er en sensibilitet i vandringen, en oppmerksomhet om hvor foten settes: "Han vandrer i blåbærlyng og tyttebærlyng, i den syvtakkete skogstjerne og i småbregner." Alt får oppmerksomhet, alt har betydning: "ikke engang de store kusoppene er intetsigende."
Kanskje er det ikke jordbruk vi skal lære av Markens grøde. Alle kan ikke vende byen ryggen. Men alle kan lære noe om natursensibilitet og respekt for de naturgitte omgivelsene – en type omverdenømfintlighet. Eller for å bruke Hamsuns ord, fra programartikkelen "Fra det ubevisste sjeleliv" i 1890: inntrykksømhet. Hans litterære tenkning rundt dette begrepet går ikke så fort av moten.
______
Henning Wærp er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø.