Hos den unge Hamsun er dette særlig tydelig. Hans berømte foredragsturné med det kraftfulle oppgjøret med realismen generelt og Ibsen spesielt innvarslet en ny litteratur. Men angrepet på det bestående var også opplagt egnet til å skape blest om hans eget gryende forfatterskap. Reklamemakeriet var i Hamsuns tilfelle så åpenlyst, og hans personlighet og offentlige fremtreden så egnet for mediene og markedsplassen, at man både i samtiden og etterpå har hatt et våkent blikk for at de interessene Hamsun tjente med foredragene, ikke bare var den rent ideale fordring.
Den litterære modernismen som oppsto i sekelskiftet rundt 1900, og som Sult er en del av, har i stor grad lyktes med å få sine fortellinger om fortiden til å bli godtatt som sannheter. ”On or about December 1910 human character changed” (”I eller omkring desember 1910 endret den menneskelige natur seg”), skrev Virgina Wooolf i en berømt spissformulering. Og ettertidens litteraturhistorieskrivere synes ofte å ha tatt dette velkomne skjemaet litt mer alvorlig enn det som antydes i Woolfs retoriske overdrivelse.
Leser man tilbake, vil man se at den realistiske litteraturen på 1800-tallet slett ikke var så firkantet, så enkel, så overfladisk eller stereotyp som Woolf eller Hamsun ville ha det til, når sistnevnte for eksempel hevdet at ”en sådan diktning, som så overveiende beskjeftiger seg med handlinger, må efter sin natur hovedsakelig bli underholdningslektyre.” Realismen kan tvert imot hos dens fremste utøvere stå for nyanser i personskildring, psykologi og miljøtegning som blir borte i en slik karikatur. Noe rett hadde de modernistiske opprørerne likevel i å påpeke at realismen på sitt svakeste kunne stivne til ytre staffasje og melodrama.
Det er et åpenbart paradoks at Hamsun etter sin kreative blomstring på 1890-tallet selv kom til å produsere mange flere verker innenfor en tradisjonell realisme, enn han kom til å skrive urbane sjelsskildringer om blodets hvisken og benpipenes bønn. Nettopp historier om familiers oppturer og nedturer, småbysamfunnets sladder rundt vannposten – ”begravelser og baller, bønnemøter, selvmord og sildetrafikk i stor mangfoldighet”, som han tidligere hadde harselert over – ble hans litterære vei i størstedelen av forfatterskapet; og slett ikke alltid uten et snev av melodrama. Den eldre Hamsun skriver verker den yngre ville foraktet. Og med tiden endrer han også sine estetiske preferanser – i takt med sin egen utvikling.
Likevel kan en spore snev av tvil hos den aldrende forfatteren, og en frykt for at han nå skrev ”kjedelig og endeløst gammelmannsprat”, ikke lenger på nivå med den gang han var ung, lovende og i opposisjon til all verden.
Den eldre Hamsuns romaner beviser at den unge Hamsuns karikatur av litterære kvalitetskriterier var nettopp det: en karikatur. For er ikke August-trilogien eller Segelfoss by noe mye mer enn firkantede ferdigmoduler – til tross for at de inneholder begravelser, ball, landturer og sildetrafikk? Slik sett hevnet den eldre Hamsun seg på den yngres hovmod. De senere romanene har ikke bare vunnet stor leseroppslutning, men også, særlig i senere år, vært gjenstand for en fornyet interesse i litteraturforskningen nasjonalt, med flere fruktbare nytolkninger. Og Markens grøde har, i Sebastian Hartmanns kritikerroste oppsetning på Nationaltheatret i 2007, vist at en roman om en naturkraft av en nybygger kan fungere som grunnlag for nyskapende teater i dag.
Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det internasjonalt er ungdomsverkene som først og fremst vekker litterær interesse. Slik sett fikk den unge brushanen rett til slutt: I verdens øyne overlever modernisten Hamsun tradisjonalisten.
______
Ane Farsethås er litteraturkritiker og skribent.