Bodil Børset: Sult og det moderne

”Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ….” (Sult, 1890)

27.04.201709:50 Marianne Gjelseth

I Sult vandrer Hamsuns navnløse jegperson i Kristiania. Sulten setter ham inn i en egen tilstand, symptomatisk for storbyens moderne nervemenneske. Med sitt desinteresserte blikk inntar han observatørens posisjon, men bombarderes samtidig på impresjonistisk vis av inntrykk fra menneskemengden, reklameplakater, gatebelysning, offentlig transportmidler, skilt, utstillingsvinduer, nye tekniske innovasjoner og motefenomener:

En fin, selsom stemning, følelsen av den lyse likegladhet, hadde bemektiget seg meg. Jeg gav meg til å iaktta de mennesker jeg møtte og gikk forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk slengt til meg fra en forbifarende sporvogn, lot hver bagatell trenge innpå meg, alle små tilfeldigheter som krysset min vei og forsvant. (Sult)

Sult-jegets sinnstilstand svinger fra eufori til angst. Som i Edvard Munchs maleri Aften på Karl Johan (1893) skaper menneskevrimmelen og storbylarmen opplevelsen av fremmedgjøring: ”Så fremmed som jeg i dette øyeblikk var for meg selv, så fullstendig et bytte for usynlige innflytelser”. Den gryende moderne storbyen endrer de materielle og teknologiske grunnlaget for erfaringer av virkeligheten. Kristiania fikk gassbelysning fra 1848 og elektrisk gatelys ved årsskiftet 1892/93. Mennesket oppsøker gatene, som blir en utvidelse av det offentlige rom. Men byrommet er også et sted for ensomhet, en sjelelig tomhet som fører til skeptisisme og melankoli.

Hamsuns hovedperson føyer seg inn i en rekke av litterære flanører, som Walter Benjamin beskriver i sine Baudelaire-studier (Passagen-Werke), et typisk 1800-tallsfenomen som henger sammen med framveksten av det moderne. Flanøren etableres tidlig som en utforsker av byen, og blir dermed selve modernitetens representant. Vi finner byvandrere hos flere skandinaviske forfattere på 1890-tallet, blant annet i Hjalmar Söderbergs Förvillelser (1895).

Med flanøren oppstår en helt ny form for voyerisme, tidligst beskrevet av Edgar Allan Poe (”The Man of the Crowd”, 1840), Søren Kirkegaard (Forførerens dagbog, 1843) og i Charles Baudelaires verse- og prosadikt (Tableaux parisiens, 1857). Paris er flaneriets ur-by, og inspirerer Benjamins teorier om flaneri, på samme måte som Berlin gjør det hos Kracauer, Bloch, Simmel mfl. Djuardins impresjonistiske observasjoner og indre monologer får senere innflytelse på Joyces stream-of-consciousness.

Å formidle byens nye spatialitet tvinger fram nye narrative strukturer. Hamsun ville ikke kalle Sult en roman, det var, som han skriver i et brev til Georg Brandes i mai/juni 1890, en bok, ”en bok om en ømtålig menneskesjels fine svingninger”. Den moderne storbyen kan ikke skildres fra sentralperspektiv, men gjennom et moderne subjekt, som et kaleidoskop hvor det stadig oppstår nye ansamlinger av bilder, inntrykk og uforutsette konstellasjoner.

Som Georg Simmel har presisert (1903), var storbylivets personlighetstype preget av en ”intensivering av nervelivet” med uavbrutte sanseinntrykk både på ytre og indre plan. Hamsun innfører med Sult en ny type realisme som også søker å formidle de forutsigbare og ubevisste mekanismene i menneskesinnets ”ubevisste sjeleliv”. Slik foregriper Knut Hamsun James Joyces stream-of-consciousness i Ulysses (1922) og Virginia Woolfs usystematiske bevissthetsinntrykk i Mrs Dalloway (1925).