L

Kontaktinfo

Telefon

+ 47 75 50 34 50

E-post:

hamsunsenteret.booking@nordlandsmuseet.no

w

Hamsun og de fire store

Uttrykket "de fire store" betegner dikterne Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Aleksander Kielland. Opphavet til frasen "de fire store" er usikker. Kanskje var det en del av en forlagsreklame for Gyldendal Norsk Forlag i mellomkrigstiden? Uansett kom uttrykket til å bli stående, og viser i dag til den unike posisjonen de fire hadde innenfor norsk kultur- og åndsliv på midten og slutten av 1900-tallet.

27.04.201709:45 Marianne Gjelseth

Oppgjør med den litterære realismen
Hamsun gikk til navngitte angrep på sine berømte medforfattere. Det kom til uttrykk både gjennom sakprosa (artikler, essays og litterære foredrag) og skjønnlitteratur.

Hamsuns oppgjør med de fire store fortoner seg som et oppgjør med realismen i norsk litteratur. Realistene ønsket å sette problemer under debatt, og tok for seg temaer som sult, fattigdom, sosial utnyttelse, kvinnens stilling, kunstnerlivet, hjemløshet og utvandring. Dette var for så vidt anliggender som Hamsun selv berørte i sin diktning, men han flyttet oppmerksomheten fra de ytre samfunnsmessige omstendighetene til virkningen de hadde på enkeltmenneskets indre liv. Slik framsto Hamsuns litteratur ny og moderne.

Inspirasjon for den moderne litteraturen
Hamsuns tanker om en ny og moderne litteratur var inspirert av samtidige filosofer, forfattere og kritikere, som danske Georg Brandes (1842–1927), tyske Friedrich Nietzsche (1844–1900), svenske August Strindberg (1849–1912) og russiske Fjodor Dostojevskij (1821–1881). “Ingen har i mine yngre dager gjort det inntrykk på meg som Dostojevski, Nietzsche og Strindberg,” skrev Hamsun i det kulturkonservative tidsskriftet Vor Verden i 1929.

Hamsun og Ibsen
Av Hamsuns samtidige var det særlig Henrik Ibsen (1828–1906) som ble utsatt for kritikk. Hamsun mente Ibsens karakterer var stivnede og karikaturaktige og omtalte dem som "dramatisert tremasse". På foredragsturneen i 1891 rettet Hamsun to hovedanklager mot Ibsen. Den ene var hans grunne psykologi i karakterskildringen, den andre gjaldt hans hang til å skrive gåtefullt. Om Fruen fra havet skriver Hamsun:

[sitatstil] Hva er fruen fra havet? Jeg vet det ikke, jeg vet det slett ikke; […] Det er en bok for folk som på forhånd er vant til å lese dypsindige diktelser. Ibsen har skrevet en bok, det er nok; hele hans menighet setter seg til å stirre overtroisk på hans ord og finner dem fortreffelig dunkle. (”Norsk litteratur”, foredrag 1891)

I Mysterier (1892) karakteriserer hovedpersonen Nagel Ibsens skuespill som "det rene mekaniske kontorarbeide". Men Hamsuns forhold til Ibsen var ambivalent. På foredragsturneen i 1891 sa Hamsun følgende: "Ibsen har mere enn noen annen hevet vår litteratur fra å være et lite Norges litteratur til å bli verdenslitteratur, og at kun en mann med hans veldige krefter kunne ha gjort noe slikt som dette." Det er også likheter mellom Hamsun og Ibsen; Hamsuns dramatiske figur Kareno minner om Ibsens Brand (1866), og hovedkarakteren fra August-trilogien har likheter med Peer Gynt fra stykket med samme navn (1867). Hamsuns antipati mot Ibsen vokste etter som Hamsuns egen berømmelse økte. Kanskje følte Hamsun at Ibsen sto i veien for hans egen diktning?

Hamsun og Bjørnson
Bondefortellingene til Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) leste Hamsun allerede som ung gutt. Han oppsøkte Bjørnson på Aulestad i 1880 med et, senere forsvunnet, bokmanuskript. Bjørnson kritiserte manuskriptet, men oppfordret Hamsun til å forsøke seg på scenen. Hamsun næret stor beundring for Bjørnson både som forfatter, folkeopplyser og reformatorisk skikkelse. I 1902 til dikterens 70-årsdag skrev Hamsun et lengre hylningsdikt som Bjørnson satte stor pris på. Som voksen avtok imidlertid beundringen for Bjørnsons utenomlitterære aktiviteter, og i tiden rundt unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige sto Bjørnson og Hamsun på hver sin side. Hamsun omtalte Bjørnson som en "frafallen" og vurderte å ta diktet "Bjørnson" ut av diktsamlingen Det vilde kor som ble utgitt i 1904. Men gemyttene roet seg. Da Bjørnson døde i 1910, publiserte Hamsun det lange diktet "Bjørnsons død", der det blant annet heter: "Aldrig så lød den en bløtere fløite fra nogen / aldrig et mer alvorlig og varslende horn".

Hamsun og Lie
I likhet med Hamsun vokste Jonas Lie (1833–1908) opp i Nord-Norge, nærmere bestemt i Tromsø. I Den fremsynte (1877) skildrer Lie en kjærlighetshistorie fra Nordland som fokuserer på karakterenes arv og miljø, og der Nord-Norge framstilles som et trolsk og mystisk sted. Forskjellen mellom denne naturalistiske romanen og Hamsuns modernistiske Pan (1894) er stor. Hamsuns Nord-Norge gir rom for sterke naturopplevelser, men det er karakterenes sammensatte personligheter og deres konfliktfylte forhold til hverandre som er i fokus. I sin kritikk av Lie erkjenner Hamsun at Lie har ansatser til å skape psykologiske portretter, men han tilfører ikke litteraturen noe nytt:

[sitatstil] Han vandrer i psykologiens gode, gamle, opptrådte veier, og finner, idet han vandrer frem, mangt et brukbart stoff som han presser ennu litt – og ennu litt – “kanalisek” ut av for “folket”. […] Jeg laster ham ikke fordi han har poetisert over skipperkoner og kaffekjerringer, jeg ærer og respekterer ham fordi han har besatt det punkt i vår litteratur, og gjort det så utmerket. Jeg lukker blott ikke øynene for den sannhet at hva jeg søker efter og ikke finner hos våre andre forfattere, er heller ikke å oppdage hos Jonas Lie. (”Norsk litteratur”, foredrag 1891)

Hamsun og Kielland
Hamsun var positivt innstilt til Alexander Kielland (1849–1906) som person, og støttet ham i kampen om diktergasje som skapte rabalder. Kielland på sin side roste Fra det moderne Amerikas åndsliv da boken utkom i 1889. Og i sin aversjon mot Stavanger-presten Lars Oftedal sto de sammen. Men Hamsuns syn på Kielland som dikter ble etter hvert noe nedlatende, og i omtalen av Kielland under foredragsturneen 1890 er Hamsuns krass. Kielland er, etter Hamsuns mening, en forfatter av overflatiske underholdningsromaner:

[sitatstil] Han er samfunnets, ikke sjelens skildrer. Han har skapt en samling av ytre, typiske livsførelser, som i sitt slags og rent formelt sett er mesterlige; hans bøker er en eneste sammenhengende kjede av begivenheter og katastrofer. Det er konfirmasjon og ting, begravelser og ball, bønnemøter, selvmord og sildetrafikk i stor mangfoldighet. Man hører overalt det travle hurra i tingene: suset fra Fortunas maskiner og uroen fra teglverket; man hører bankens dører som åpnes og slås i, vekslernes hvislen henover pulten, ramlende kjettinger av skip som ankrer på havnen. (”Norsk litteratur”, foredrag 1891)