John Brunmo: Hamsun og det moderne

Den historiske bakgrunnen er åpenbart at i løpet av Hamsuns levetid, fra 1859 til 1952, gjennomgikk det norske samfunnet en gjennomgripende moderniseringsprosess. Forfatterskapet vitner også om de store økonomiske, sosiale og politiske endringer Hamsun var vitne til og deltager i: utviklingen av en mer omskiftelig pengeøkonomi, større muligheter for sosial mobilitet og etableringen av et fungerende demokrati. Dette var bare noen av de store prosessene Hamsun brukte og tok stilling til i sitt forfatterskap. Fra hans egne minner om livet som gjetergutt i jordbrukssamfunnet til hans beske fremstilling av demokrati og kommersialisering er det åpenbart et langt sprang. Men det er samtidig en indre sammenheng i disse erfaringene som danner en linje i Hamsuns tekster. Stikkord som subjektivering, demokratisering og markedsøkonomi utgjør hovedpunktene i den samfunnsutvikling Hamsun stod midt oppe i. Dette gjorde at Hamsun gjennom hele sitt mangfoldige forfatterskap var opptatt av det moderne.

Allerede før Hamsun lanserte seg selv som en ”moderne forfatter” i ”Fra det ubevisste sjeleliv”, gjorde han seg til tolker av moderniteten. Med erfaringene fra sine to mislykkede Amerika-opphold i bagasjen skrev han den svært kritiske Fra det moderne Amerikas åndsliv (1889). Flere ganger gjentas det her at ”Amerikas moral, det er pengene”. Det amerikanske teater mangler ”kunstånd”, billedkunsten trenger åpenbart ”impulsgivende veiledning”, og diktningen er ”trøstesløs uvirkelig og talentfattig”.

Men da Hamsun kort tid etterpå skulle markere avstand til de etablerte norske forfatterne, grep han igjen til ordet ”moderne”, men nå med et mer positivt fortegn: Han mente selv å stå for fremtiden og den nye litteraturen, mens Ibsen og Kielland var gårsdagens menn. Mens han la vekt på å skildre sjelslivet til moderne mennesker, hang ”gjennombruddsforfatterne” igjen i det han mente var en gammeldags karakterskildring. Og på mange punkter hadde Hamsun rett: Med Sult (1890), hvor han beskriver den navnløse forfatterens kamp for å overleve, gav han samtidig stemme til urbanitetserfaringer som var nye i Norge. Sult skildrer også en gjennombruddstid for forholdet mellom forfatter og marked. Motsetningsforholdet mellom forfatterens orginalitetstrang og markedets krav danner en konfliktlinje i teksten.

Hamsuns fascinasjon for modernitetens muligheter og utfordringer viser seg også i de mindre kjente delene av forfatterskapet. I romanen Ny jord (1893) skildres noen sympatiske og driftige forretningsfolk, Tidemand og Henriksen, som skaper verdier og utvikling gjennom sitt arbeid. Hovedpersonen Coldevin blir talsmann for forretningsfolkene, og stiller spørsmålstegn ved at "[…] man beundrer ham [forfatteren] langt høyere enn den dyktigste forretningsmann eller den mest talentfulle praktiker". Han fortsetter: "Efter mitt skjønn finnes virkelig store talenter innen vår ungdom i handelsstanden. Og jeg kunne råde Dem til å legge litt merke hertil, det er ikke avveien. Man bygger skip, åpner markeder, gjør innviklede forretninger efter en aldeles uant målestokk...". Disse "talentene" arbeider sent og tidlig i sine engrosfirmaer. Handelsvirksomheten handler ikke bare om å tjene penger, men fremstilles som et dristig, nesten magisk spill: ”Omsetningen lever sitt susende liv, la oss takke den! Av den skal fornyelsen oppstå.”

Selv om moderniteten er en gjennomgående trekk i forfatterskapet, er det ikke den samme modernitetsfremstillingen i verk etter verk. I romanen Pan fra 1893 kan den synes godt gjemt. Fortellingen om løyntnant Glahns opplevelser i Nordland en sommer kan lett fortolkes som et typisk nyromantisk verk med sin drømmeaktige naturdyrkelse. Men for den oppmerksomme leser blir det klart at Thomas Glahn ikke er noe naturbarn: I et skjelvende øyeblikk i skogen innrømmer han at han elsker tre ting : ”Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker deg og jeg elsker denne plett jord.” Men mest elsker han drømmen. For Glahn er ikke noe ureflektert naturmenneske, det er det siviliserte, urbane menneskets blikk på ”nordlandssommerenes evige dag” som skildres i Pan.

Etter hvert skulle begrepet ”moderne” endre karakter for Hamsun. Fra å være et honnørord som kunne brukes til skille ham selv fra andre forfattere, særlig med henblikk på karakterskildringen, ble ”moderne” en mer sosial kategori for Hamsun. Dette ser vi blant annet i romanene Benoni (1907) og Rosa (1908), hvor modernitetsskildringen har fått en mer utvendig og humørfylt form. Her er det ikke minst oppkomlingens skjebne som skildres i storsildtida på 1870-tallet. Når den ubehjelpelige postmannen Benoni Hartvigsen gjennom et heldig sildesteng blir storkar i bygda, gjøres fremvisningen av hans manglende menneskelige format til en kritikk av modernitetens uberegnelige svingninger. Når noen flyttes fra sin plass, og gjøres større enn de er, får det komiske konsekvenser. Stakkars post-Benoni kan aldri fylle rollen til den gamle nessekongen Mack, synes teksten å fortelle oss. Overfladisk sivilisasjon blir satt opp imot dannelse og gammel kultur. Den samme tematikken finner vi i Segelfoss-bøkene (Barn av tiden, 1913 og Segelfoss by, 1915): Fascinasjonen over den nye tid og sorgen over tapt tradisjon utgjør en sentral spenning i tekstene. Men samtidig er det et paradoks at Hamsuns romaner egentlig ikke har så mye å si om dette statiske samfunnet. De faste strukturene i de nordnorske småsamfunnene blir ikke romanstoff før de blir forstyrret. Det som skaper dynamikk og bevegelse i romanene er nettopp det modernes uro.

Dette understrekes også i romanen han fikk nobelprisen for, Markens grøde (1917). Den kan åpenbart leses som Hamsuns store oppgjør med det moderne Norge. Nybyggeren Isak er fremtidens mann, synes romanen å fortelle. Isak dyrker jorda og lever et nøysomt liv sammen med sin familie. På overflaten setter romanen opp klare motsetninger: Naturen og tradisjonen er god, kulturen og det moderne er ondt. Den moderne gruvedriften i nærheten av Sellanraa kan nok virke fristende, men Isak lar seg ikke lokke, slik som de lettsindige. Og romanen gir selvsagt Isak rett: Gruvedriften går fallitt. Men heller ikke Markens grøde ville vært noen leseverdig roman uten det modernes dragninger: Det er spenningen mellom tradisjon og modernitet som skaper fremdrift i teksten.

I Hamsuns store comeback, August-trilogien (1927– 33), er den rotløse, men energiske hovedpersonen utvetydig en representant for tidsånden: "Han var lett som selve pengene, som mekanikken, handelen, industrien og hele utviklingen." Romanen vifter ofte med en moralsk pekefinger mot sin egen hovedperson gjennom tydelige fortellerkommentarer, men det hindrer ikke skildringene av Augusts store prosjekter å være trilogiens høydepunkter. Den iherdige bonden Ezra står på den motsatte side, og utviklingen i romanen synes å gi ham rett: Han blir talsmann for en naturøkonomi som til slutt seirer i teksten. Men Augusts planer om at det nordnorske fiskeværet Polden skal satse på juletredyrking, bygge fabrikk og tobakksplantasje, er preget av Hamsuns blanding av modernitetsfascinasjon og reaksjonær ideologi. Imidlertid er hans vedvarende fascinasjon av vandrer-figuren, i form av August, fortsatt til stede. Selv om Ezra til slutt får "rett", er han forholdsvis flat som figur og har ikke August-figurens dimensjoner.

Men i Hamsuns siste roman, Ringen sluttet (1936), får kapitalismekritikken en annen form. Her lar Hamsun den merkelige hovedpersonen Abel bo i et skur, gå i skitne og lurvete klær uten at noen forstår hvorfor. Den sosiale oppdriften som så mange av hans andre romanpersoner har hatt, er her erstattet av en bevegelse nedover. Abel fremstilles som en psykologisk gåte, men også som en stillferdig bohemopprører mot konsum- og karrieresamfunnet. I likhet med Hamsun er Abel en hjemvendt amerikafarer, og opplevelsene derfra har aldri sluppet taket i ham, forstår vi av romanen.

Utviklingen fra bondesamfunn til et liberal-kapitalistisk samfunn, fra gammel orden til ny ”uorden”, er horisonten Hamsuns forfatterskap blir til i. Man kan si at Hamsuns forfatterskap innledes og sluttes med modernitetens merke. Hamsuns gjennombrudd kommer jo med setningen ”Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.” Den som opplever det moderne, enten det er i byen, i Amerika eller gjennom et heldig sildesteng i Polden, kan bli preget av det for resten av livet.

Hamsun mente selv han led av såkalt nevrasteni, en ganske utbredt nervesykdom han trodde han hadde pådratt seg i Amerika. Nervene var blitt ”skadet” av uroen og støyen fra modernitetens sentrum: Det høye tempoet og det hektiske liv var årsaken til hans senere ”nerveproblemer”. Kanskje kan mangfoldigheten i forfatterskapet fanges inn av ”modernitetens merke”, både i konkret og overført betydning.

______

John Brumo er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU.