Alvild Dvergsdal: Hamsun, Eros og Agape

Eros och Agape er emnet i boka av Anders Nygren (1936), der han beskriver to kjærlighetsformer som har fulgt europeisk kultur fra antikken til i dag. Eros er en begjærende kjærlighet, som vekkes av skjønne, sanselige legemer. Den kan fungere som en himmelstige idet den vekker menneskets lengsel og driver det mot stadig høyere mål – i siste instans mot ideene, eller Gud. Agape-ideen kom med kristendommen og betegner en givende kjærlighet, som ufortjent rettes fra Gud og til det enkelte menneske. Det vil svare med å vise den samme absolutte og grenseløse kjærligheten til sin neste, som også kan være ens fiende. Eros og agape har inngått ulike forbindelser gjennom tidene. I renessansen ble Eros reaktualisert, mens Luther grep fatt i Agape som den eneste form for kristen kjærlighet.

26.04.201711:46 Marianne Gjelseth

Hva slags kjærlighet er dominerende hos Hamsun? Vi finner nok scener der en umotivert og medlidende kjærlighet, agape, ytrer seg hos enkeltpersoner, men det viser seg som regel å være humbug, i den hensikt å oppnå noe. Av og til omtales en slik kjærlighetskraft som noe eksisterende:

Det blåser litt, en fremmed vind kommer til meg, et selsomt lufttrykk. Hva er det? Jeg ser meg om og ser ingen. Vinden kaller meg og min sjel bøyer seg bejaende imot kallet og jeg føler meg løftet ut av min sammenheng, trykket til et usynlig bryst, mine øyne dugger, jeg sitrer, – Gud står et sted i nærheten og ser på meg. Dette varer atter noen minutter. Jeg vender hodet om, det fremmede lufttrykk forsvinner og jeg ser noe som ryggen av en ånd som vandrer lydløst inn gjennom skogen …. (Pan)

Men den vandrer bort.

Det er utvilsomt Eros-kjærligheten som dominerer hos Hamsun. Kjærligheten vekkes som regel av sanselig skjønnhet.

Det er forresten en deilig figur på den Sara. Hoftene skjelver når hun går, det er akkurat likesom lendene på en riktig smellfet hoppe. (Mysterier)

Men også rikdom og sosial status kan vekke en begjærende kjærlighet, og det gjør bildet utydelig. Kjærlighet beskrives av Hamsun i liten grad som en kraft som løfter og foredler mennesket. Eros trekker ofte den elskende ned i et større mørke enn han/hun var. Det blir tydelig at erotisk kjærlighet er uttrykk for en mangel: Den/det elskede representerer noe man ikke har selv.

Interessant nok framstilles mange av kvinnene som begjæres hos Hamsun, selv som subjekter som drives av Eros (jf. Edvarda i Pan, ”Jeg” i ”Kjærlighetens slaver”, Lovise Magrete i Landstrykere mfl.). Mye på grunn av dette går kjærlighetsprosjektene ofte til grunne: Den ene og den andres begjær og mangler passer dårlig sammen.