Britt Andersen: Hamsun og det nye kjønnsforholdet

Hamsun blir kalt vår fremste kjærlighetsdikter. I Pan, Mysterier, Victoria, Rosa og Benoni er mannens kjærlighet tema. I Norge hadde ingen tidligere skildret den forelskede mannens følelser på en så sanselig måte. Her eksisterer forelskelsen i utkanten av det sosiale, ofte på kollisjonskurs med autoriteter og klassebarrierer. I Pan og Mysterier er skogen stedet for erotiske møter. Begjæret gjennomstrømmer alt, våren og lyset beruser natur, dyr og mennesker.

Å lese Pan skaper glede, men også lede. Epilogen i Pan framkaller ubehag. I skiftet fra at Glahn er forteller til at en jaktkamerat forteller, endres romanen. Reisen innover i Indias jungel fører inn i et mørke med (selv)destruksjon og død.

Bakgrunnen er bruddet med Edvarda. Edvarda avviser Glahn, og avvisning er noe Hamsuns mannlige figurer er sårbare overfor: ”[…] såsnart hun merker seg utsatt for Dem vil hun si til seg selv: Se der står nu denne mann og ser på meg og tror at han har vunnet spill! Og hun vil med et blikk eller med et koldt ord bringe Dem ti mil bort.”

Temaet her er kjønnskampen. Mannlig makt skifter til avmakt. Å ikke få den støtten som den elskedes overvurdering gir, er katastrofalt for Glahns selvbilde. I hans ubevisste er kvinnen truende.

Det er en psykoseksuell aggressivitet i mannlige modernisters tekster rundt forrige århundreskifte. Virkelighetens kvinner truet mannens privilegier, hans rett til å definere og kontrollere. I Pan har Glahn synsvinkelen; Edvarda har aldri synsvinkelen. ”Da De kom hadde jeg allerede tuktet henne i et år”, sier doktoren til Glahn, ”det begynte å virke, hun gråt av smerte og ergrelse, hun var blitt et rimeligere menneske.” Edvardas far, hr. Mack, setter sin vilje igjennom overfor datteren, som skal giftes bort.

I epilogen, som finner sted i Indias jungel, får Glahn en kamerat til å drepe seg. Slik straffer han både sitt forhatte jeg og Edvarda, som har røpet at hun lengter etter Glahn.

Både Pan og Mysterier ender med selvmord. Selvmordet i Pan varsles etter en dansetilstelning på Sirilund, der Edvarda avviser Glahn, hvorpå han påfører seg selv et skuddsår. Dette bildet på et såret selv forsterkes idet Glahn skyter hunden Æsop. Edvarda hadde bedt om å få Æsop. Ved avskjeden gir Glahn henne et hundelik. Den groteske handlingen kan forstås som reaksjon på mannlig såret- og sårbarhet.

Den siste halvdelen av Hamsuns forfatterskap kjennetegnes av sårede menn og en moraliserende fortellerholdning når det gjelder den nye kvinnen. Den siste glede (1912), Konene ved vannposten (1920) og Siste kapittel (1923) er eksempler på verk som omhandler det nye kjønnsforholdet. Mannlige karakterer som er impotente og kastrerte tilsier at noe er galt med maskuliniteten.

I Siste kapittel kalles hovedpersonen bare selvmorderen. Han bor på et sanatorium (et bilde på en ”syk tid”), og pleier omgang med den hudsyke og etter hvert ”sneblinde” hr. Anton Moss. De to unge (!) mennene, den ene fysisk og den andre psykisk skadet, er i sum Hamsuns bilde på en såret maskulinitet. I skyggen av kvinneemansipasjonen dukker det opp menn som er offer for ”den nye kvinnen”, en betegnelse som vokste fram rundt forrige århundreskifte, og ble assosiert med kvinner som krevde rett til utdannelse, yrke, stemmerett og erotikk på egne vilkår.

På en tid da middelklassen fødte færre barn, skrev dessuten Hamsun om den store betydningen av at det ”avles”. Kvinnene i hans univers overtales gjerne bort fra friheten i byen til et liv som hustru og mor på landsbygda. Fødselsnedgangen 1880–1930 var et tema i hele Europa. Lensmann Geissler i Markens grøde fra 1917 hevder at vi er ”til lutter avl”. I Konene ved vannposten fra 1923 er den mannlige hovedpersonen kastrert, men siden kona er utro med menn fra overklassen, blir han likevel far. Samtidig blir de menn som man anså at hadde størst biologisk verdi, fedre til ”illegitime barn” med brune øyne. Kastraten, som tror han er far, er ”blåøyd”. Han lever i et slags matriarkat, der kona og hans egen gamle mor bestemmer. Som samfunnssatire sier det at menn er fratatt all makt i det moderne.

Til slutt hylles kastraten for at han er ”av det varige menneskestoff’. Som “far” til mange barn har han sørget for nasjonens overlevelse. Hamsuns befolkningspolitiske satirer går i dialog med tekster i samtida, her kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller som hevdet at kvinner skulle kontrollere reproduksjonen. Hun sto dessuten bak ”de castbergske barnelovene” fra 1915, en svært radikal lov, som ga navne- og arverett til såkalt uekte barn. Hamsun ironiserer over dette når doktoren i Konene ved vannposten sporer opp og anklager overklassens menn for å være biologiske fedre i alles påhør, og kastraten samler inn penger fra de biologiske fedrene. Doktoren, som diskuterer tema som avl og gode stamfedre, er gift med en kvinnesakskvinne. Ingen av dem vil ha barn. Om hun blir gravid, blir det abort. Katti Anker Møller skrev mot kriminalisering av abort, og for kvinners frihet.

Men i Hamsuns kulturkritiske romaner overtales den nye kvinnen tilbake til moderskap, et tema fram til Hamsuns siste roman, Ringen sluttet fra 1936. Der beskrives den nye kvinnen i neste generasjon, og da som en flapperfeminist. Hun var kjent fra amerikansk film; med kort sveis, sigarett, bil og champagnefester ble hun et moderne ikon. Men idet kvinnen ble en del av det moderne, ble hun paradoksalt nok igjen tvunget tilbake til det tradisjonelle. Hamsuns vandreromaner beskriver at hans vandrere kan leve i eksil først idet kvinnen er ført tilbake til landsbygda og får barn. Hennes tradisjonelle rolle blir en garanti for vandrerens frihet og tilhørighet.

______

Britt Andersen er professor ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU, Trondheim