Ragnhild Maria Hauglid Henden: Var Hamsun antisemitt?

Jeg så direktøren to ganger, hver gang kanskje et kvarter, han gjorde inntrykk av å være grei og uten innbilskhet, det gikk an å snakke med ham. Han gjorde bare den uventede feiltagelse å stikke meg i nesen et referat av mitt besøk hos Hitler, der jeg skulle ha uttalt meg antijødisk. Jeg har den dag idag ikke lest dette referat enn si anerkjent det. Jeg gjøre utfall mot jødene? Dertil har jeg hatt for mange gode venner blant dem og disse venner har vært fine venner mot meg. Jeg oppfordrer i vennlighet direktøren til å lete igjennom min samlede produksjon og se om han kan finne et utfall mot jødene. (På gjengrodde stier, 1949)

Dette er et sitat fra Knut Hamsuns brev til riksadvokaten 23. juli 1946, der han omtaler behandlingen han fikk ved sitt opphold på Psykiatrisk klinikk i Oslo etter krigens slutt. Hva ønsker Hamsun å si her? Stemmer det at han aldri gjorde verbale utfall mot jøder? Eller var en antisemittisk holdning en naturlig del av hans støtte til Hitlers Tyskland? At Hamsun var tysklandsvenn lenge før nasjonalsosialismens tid og fortsatte å være det etter at Hitler kom til makten, er en kjent sak. Hans syn på jøder og hans stilling som antisemittisk ideolog og forfatter har vært og er derimot mer diskutable temaer.

En antisemittisk ideolog?
Hamsun var i perioder av livet en ivrig avisskribent, og han kunne være svært direkte og tidvis krass i sine uttalelser. Fra utbruddet av første verdenskrig kom hans støtte til Tyskland tydelig fram i flere innlegg. Han skriver blant annet om sin ”gamle, urokkelige sympati for Tyskland” (Simplicissimus nr. 19, 1914) og uttaler at ”engang vil Tyskland tukte England til døden, fordi det er en naturnødvendighet” (Tidens Tegn 06.12.1914).

Jøder inntar derimot en forsvinnende liten rolle i Hamsuns polemikker. Et viktig unntak er et brev skrevet til Mikal Sylten 1. desember 1925. Sylten utga tidsskriftet Nationalt Tidsskrift i årene 1916 –1945, og Hamsuns brev sto på trykk i nr. 11, 1926. Sylten var antisemitt og publiserte også Hvem er hvem i jødeverden, som inneholdt lister over personer i Norge som Sylten antok var jøder. Dette heftet ble siste gang trykt i 1941, og det ble en viktig referanse for politiet under deportasjonen av de norske jødene. I sitt brev til Sylten skriver Hamsun blant annet:

Herr redaktør! Det er et utakknemlig arbeide De har, og det viser Deres sterke og ærlige tro på saken at De har holdt ut så lenge. Antisemittisme er det i alle land, den følger semittismen som virkningen følger årsaken. Jeg har hatt megen interesse av Deres “Hvem er hvem?”.

Imidlertid er det et vanskelig spørsmål De bakser med. […]Det er et meget evnerikt folk. […] Det ønskelige var vel at jødene ble samlet i et land som de kunne kalle deres eget, så den eksklusivt hvite rase slapp for videre blodblanding, og hvorfra jødene allikevel kunne virke med sine beste egenskaper til fordel for hele verden. Men hvor er det land? Kan Palestina utvides? Har tyrken land tilovers? […] Men så lenge ikke dette skjer har jødene intet annet hjem enn andres hjem. De må da fremdeles leve og virke i de fremmede samfunn, til ulykke for begge parter.1

Dette er en av de tekstene hvor Hamsun går lengst i en negativ omtale av jøder. I flere private brev kommer den samme argumentasjonen fram: Jødene er et begavet folk, men hører ikke hjemme i de europeiske land og bør derfor gis et eget land. At Hamsun her gjør seg til talsmann for jødenes rett til eget land, teller ikke nødvendigvis til hans ære, da støtten tydelig har bakgrunn i ønsket om å fjerne dem fra ”de fremmede samfunn”. Slike holdninger utelukket ikke at Hamsun hadde nære jødiske venner; blant annet kontaktet han tyske myndigheter for å få den jødiske forfatteren Max Tau ut av nazi-Tyskland, noe som også lyktes.

Hamsun går aldri så langt som til å gi skriftlig støtte til utryddelse av jøder, men han tok heller ikke offentlig avstand fra Holocaust da det ble allment kjent etter krigen. Fra et moralsk perspektiv er en slik unnfallenhet kritikkverdig, men i direktør Ørnulv Ødegaards notater etter Hamsuns opphold på Psykiatrisk klinikk virker imidlertid ikke Hamsuns vilje til oppgjør helt fraværende:

Han [Hamsun] visste ikke om noe galt Quisling hadde gjort. –Ja, han kunne latt være dette med jødene, sier han spontant. – Vi har godt av å ha et innslag av jøder, vi som andre folk. Men det sto ikke et ord om jødene i de to bladene han leste, han har først fått vite det efterpå. Da han var i Tyskland, så han nok noe – der var gule benker, og han så noen små barn som måtte gå fra en annen benk og sette seg på en av de gule – det var fordi de var jøder. – Men man må forstå at jeg er en gammel mann… jeg gikk blindt med fordi jeg ikke hørte. Toskestreker av meg!2

Det er vanskelig å kartlegge om Hamsun hadde et enhetlig syn på jøder ut fra hans egne uttalelser. Mye kan tyde på at han skilte mellom sine personlige jødiske venner og det jødiske folk som helhet, der den siste gruppen i flere tilfeller ble negativt omtalt.

En antisemittisk forfatter?
Negativiteten i flere av Hamsuns offentlige uttalelser om det jødiske folk har gjentatte ganger blitt forsøkt overført på Hamsuns diktning og det ideologiske innhold i hans romaner. I hans litterære univers må man imidlertid lete lenge etter entydighet, også når det gjelder i omtalen av jøder.

Jøder innehar en marginal rolle i Hamsuns diktning sett under ett, men vi finner sentrale jødiske figurer i enkelte romaner. Klokkehandleren Papst i Landstrykere er en av disse. Han er inspirert av en virkelig skikkelse, den jødiske omførselshandleren Marcus Pabst, født 1819 i Preussen, død 1895 og gravlagt i Berlin. Marcus Pabst reiste flere sesonger i Nord-Norge, hvor han handlet med klokker, skinn- og dunvarer på en rekke tettsteder og ulike markeder. I Tromsø Stiftstidende 7. juni 1877 annonserer han sin ankomst til Tromsø (se faksimile av annonsen i bildeserie øverst til høyre).

Det er ikke usannsynlig at Hamsun møtte Marcus Pabst i sin ungdom, da han i perioder jobbet som handelsbetjent, men hans litterære Papst er like fullt del av hans diktning og ikke å regne som et portrett av en virkelig person. Papsts vennlighet ved deres første møter har avgjørende innvirkning på hovedpersonen Edevart, og han går etter hvert i tjeneste for Papst og selger mange klokker for ham. Men klokkene er ubrukelige, og Edevart oppdager etter to dager at Papst bruker ham for å snyte kundene.

Papst framstår som en utspekulert selger og samtidig som en god menneskekjenner. Han benytter seg av Edevarts tiltro til ham øyensynlig med det ene mål å tjene så mye penger som mulig, og forsvarer seg deretter slik:

Hoho, du er en sterk gutt! lo Papst. Dessuten kommer du aldri hit til Levanger igjen, men det gjør jeg. Gamle Papst må flakke og flakke på alle steder og komme idelig igjen, åja. (Landstrykere, 1927)

Den beskrivelsen Papst gir av seg selv, gir sterke konnotasjoner til forestillingen om den evige jøde – Ahasver – som Jesus kort tid før korsfestelsen i følge legenden dømte til å vandre evig rundt på jorden. Denne skikkelsen har blitt litterært bearbeidet i en rekke tekster over flere hundre år3, noe som viser levedyktigheten til negative forestillinger om jøder. I Hamsuns roman blir dette bildet gjentatt mot slutten av handlingen, da Papst blir beskrevet som ” den evige klokkejøde, eldet og hvitere i skjegget, men like tykk og ruggende i sin fotside vams og med mange klokkekjeder på maven”. Papst har utvilsomt mange negative egenskaper, men romanens sluttdom over ham god. Dette ligger ikke i direkte bemerkninger fra fortellerens side, men i Papst siste handling, der han tilgodeser Edevart en stor sum penger og på den måten belønner ham, sannsynligvis for både hans vesen og hans oppførsel, begge deler noe Papst satte stor pris på.

Også i romanen Siste kapittel, novellen ”Udi søden sommer” (i Stridende liv fra 1905) og reiseskildringen I eventyrland fra 1903 spiller spørsmål rundt jøder og antisemittisme en rolle for tolkningen. Graden av antisemittisme i Hamsuns diktning har vært og er et hett diskusjonstema blant litteraturvitere og Hamsun-entusiaster. Men det må kunne sies at utenom et par svært negative utsagn om jødiske personer i de nevnte tekstene, inkorporerer ofte Hamsun ulike antijødiske fordommer i et litterært spill og tåkelegger dermed i større eller mindre grad sine eventuelle ideologiske intensjoner som forfatter.

______

Noter
1 Sitert etter bind 27 i Knut Hamsun: Samlede verker. Ny utgave 2007–2009. Gyldendal Norsk Forlag.
2 Sitert etter Tore Hamsun: Knut Hamsun – min far. Gyldendal, Oslo 1987, s. 325.
3 Jf. Mona Körte und Robert Stockhammer: Ahasvers Spur. Dichtungen und Dokumente vom “Ewigen Juden”. Leipzig 1995.

Ragnhild Maria Hauglid Henden er stipendiat ved Holocaust-senteret, Oslo.