Hamsundagene 2016: «I hvalens buk» av Espen Stueland

Les Stuelands innledning til Klimadebatten under Hamsundagene

I 2050 vil det være like mye plast som fisk i havet, forteller rapport.

Tidlig i oppveksten bodde jeg noen år på Fjøsanger utenfor Bergen. Huset lå rett ved Nordåsvannet, skilt fra det bare av en plen, en liten molo og en langsgående betongbrygge. Noen hundre meter lenger ute holder Fana roklubb til. Bortenfor kaia renner en elv ut i sjøen, og på motsatt side er det en vik med strandlinje full av søppel. Det var ført dit av tidevannet og ble presset til en tett masse av vind og bølger. Søppelet var sammenfiltret, men  fjæret lett under beina når man løp frem og tilbake på leting etter spennende ting.

Dit dro barna i nabolaget på ekspedisjon med jevne mellomrom. Alle løp som besatte på kryss og tvers for å finne de mest spennende tingene. Av og til var tingene halvt nedgravd og nærmest umulig å slite løs. Tingen kunne være viklet inn i reip, klær eller ledninger lenger nede. Man måtte grave, bende, røske og dra. Var den halvt skjulte tingen tilstrekkelig lovende, kom de andre bort for å delta i gravingen. Slitet var vel aldri verdt innsatsen, men det var helt underordnet. Det var uansett spennende å bryte tingene frem fra det som virket som et eget rotsystem der nede.

Søpla besto ellers av alt det vanlige: plastflasker det hadde vært bilolje eller vaskemidler i, rester av fiskegarn, fragmenter av isoporkasser, planker med tykke flekker av tjære eller oljesøl, korker, bøtter uten hank, emballasje, øsekar, deler fra lenser, bordplater i teak, halve serveringsbrett, båtputer med oppflisede plasttrekk, sprukne gummiballer, fendere med rur og rifter, punkterte bøyer, drivstofftanker, kjølebager, løse håndtak, spraybokser, svamper, avkapp av svarte rør, krokketkøller, nedslitte bildekk, takrenner, hansker, trykksprøyter, dørmatter, tauvverk, teiner, tannbørster, støvler, flipflopsandaler, fiskedupper, klær, hårkammer i alle farger, tynne og tykke slanger, nylongarn, presenninger, alt dette og i tillegg enorme mengder uidentifiserte deler. En gang iblant kunne man finne leker, dukker, båter, spader og baller av plast.

Etter et uvær bare noen dager før jeg flyttet til Romsås med moren min, drev det i land en farkost med platting fundamentert på bensintønner. Flåten var ikke så stødig, men hvis de som var ombord ble noenlunde enige om hvor de skulle stå og ro, kunne man både unngå at den tippet over og få en viss fremdrift. Vi manglet bare en Mississippi som kunne ta oss nedover, som Tom Sawyer. Konstruksjonen var laget av noen med større snekkerferdigheter enn oss. Den var proff og per definisjon en skatt. Vi antok at eiere når som helst kunne komme og kreve den tilbake. Midt ute på nordåsvannet kunne vi begynne å speide etter dem. Gleden over å finne, balanserte hårfint mot frykten for å miste.

Grunneierne tok aldri initiativ til å fjerne søpla på stranden. Barna overtok ferdselsretten. Hvis noe av skrotet derimot hadde blitt flyttet de få metrene fra stranda til plenen på andre siden av elva, ville reaksjonene ikke latt vente på seg. Men der borte, på stranden, kunne skrotet neglisjeres. Den lille elven dannet en symbolsk grense mellom natur og kultur. Søppelet tilhørte en del av havet som ingen ville ansvarliggjøres for. Det var blitt en del av naturens krefter. Havet tar og havet gir.

Langs hele norskekysten finnes det hundretusenvis av viker og strender fylt av søppel. Rur og furer i bergveggene holder på plass isoporkasser som er kilt inn. Etiketter og innstansede logoer som fortsatt er leselige, røper at gjenstandene kan ha reist langt.

For noen år siden skylte en død gråhval i land på en strand ikke langt fra Seattle i staten Washington. Lokale biologer undersøkte mageinnholdet til den elleve meter lange hvalen. De fant mengder av ikke-biologisk materiale:

En meter elektrisk ledning, fem tøybiter, en sokk, det ene beinet fra en joggebukse, to håndklær, en kvase med fiskesnøre, en golfball, et halvmeter langt grønt tau, en meter nylonsnøre, en rød plastikksylinder, en Capri-Sun juicepakke, to handleposer, 30 biter fra plastposer, en gjennomsiktig brødpose, en pose med ziplocklås, en gummistrikk, et bånd av gummi, en operasjonshanske og to biter gaffatape, i tillegg til 190 liter ufordøyde alger.

Gråhvalen får i seg plasten når tar i seg næring. Den svømmer mot bunnen for å legge seg over på siden, virvle opp sedimenter og suger det inn. Deretter stiger den mot havoverflaten mens den siler ut mudderet gjennom bardene (kilde: Wikipedia). Artens utvikling de siste millioner årene har ikke vært forutseende nok til å forberede filtreringsmekanismen på plast.

Biologer har foretatt liknende undersøkelser av døde hvaler både i Asia og Europa de siste årene. I den tyske byen Tönning ble det tidligere i år funnet 13 døde spermhvaler på en strand. Undersøkelser viste at magesekkene var fulle av plast, blant annet av såkalte spøkelsesgarn. Også spermhval og nebbhval er utsatt for plast. Plastposer som duver i strømmene kan forveksles med føde. Tirettersmåltidet er dandert på en seng av mikroplast.

Opphopningen av plast gjør skade på hvalen ved å tette igjen fordøyelsessystemet. Mikroplast kan inneholde gifter. Dette er ikke direkte dødelig, nødvendigvis, men kan forårsake sykdom og lidelse.

For noen år siden ble kunstneren Chris Jordan kjent for sine fotografier av døde sjøfugler på atollen Midway i Stillehavet. Atollen er et av de mest avsidesliggende stedene i verden, og tilholdssted for rundt tre millioner fugler, blant annet den sjeldne gulhodealbatrossen. I en ted-talk forteller Chris Jordan om oppholdet på Midtway. Albatrossene er så uvant med mennesker at de ikke oppfattet Jordan som en trussel. Han kunne gå helt nær, som Charles Darwin på Galapagos. Jordan var vitne til at albatrossene fikk ungekull. Foreldrene fartet i skyttel for å hente føde til ungene. De hadde ubegrenset tilgang til det de matet ungene med. Det var drevet i land: tonn på tonn av plastfragmenter. Mange av ungene døde før dunet rakk å bli til fjær. På Jordans fotografier ses dekomponerte albatrosser. Skjelett, fjær og mageinnhold: et fargerikt skue av bruskorker, lightere og plastfragmenter. Hvert år driver det mer enn 20 tonn søppel i land på Midway. Flere tonn av denne søpla finner veien ned i sjøfuglenes mager.

Mye av plasten kommer fra «Great Pacific Garbage Patch», en flytende øy av søppel. Den er en av flere søppeløyer på verdenshavene, og utgjør alene et område på ufattelige 27.000 km2. Det tilsvarer nesten Telemark og Buskerud fylke. Søpla er samlet av globale vinder som skaper en gigantisk gyre, en havstrømvirvel. Liknende strømvirvler finnes også i Nordishavet, med stimer av synkronisert mikroplast. Den moste mikroplasten stikker mange meter ned i dypet. Mikroplast blir forvekslet med føde og fortært av fisker, havskilpadder, sjøfugl, seler, hval og andre skapninger. I noen av de mest forsøplede områdene i Stillehavet er det mange ganger mer mikroplastpartikler enn plankton.

Chris Jordan gjør inntrykk med sin milde fremtoning og alvorlige budskap. Han konfronterer oss med et av vår tids største miljøproblemer på en tillitsvekkende måte. Hans evne til å berøre når mange. Traileren til den planlagte, men foreløpig urealiserte, filmen Midway, er sett 4 millioner ganger.

I januar i år publiserte Verdens økonomiske forum en rapport om plast, The New Plastics Economy. Rethinking the future of plastics. Rapporten tematiserer forbruk av plastemballasje og betydningen av gjenvinning. Perspektivet er økonomisk: Etter første gangs bruk forsvinner 95 % av all emballasje ut av verdiskapningskjeden. Verditapet utgjør mellom 80 og 120 milliarder dollar. Det er et økonomisk fundert argument for gjenbruk. Sånn kan man også se det. Men gjør det egentlig inntrykk? Rapporten tar imidlertid også opp mer engasjerende konsekvenser av at 32 % av all plast ikke blir resirkulert: Påvirkningen det har på havets økosystemer.

Et av de mer tankevekkende regnestykkene i rapporten gjelder all plasten i havet: I 2014 ble det produsert 311 millioner tonn plast. Mengden er forventet å bli doblet innen 20 år. I dag er forholdet mellom fisk og søppel (plast) i havet 5:1. Innen 2050 vil dette være radikalt endret, det vil være 1:1. Det er for øvrig en liten hake med regnskapet. Det forutsetter at fiskebestanden holder seg konstant. Hvor sannsynlig akkurat det er, kan diskuteres. Verdens fiskebestand svinger, men overfiske og klimaendringer har redusert den kraftig de siste tiårene. Nedgangen får konsekvenser for blant annet norske sjøfugler.

I sommer har NRK hatt gående et sjøfugleprosjekt kalt «nrk/Piip», på sine nettsider. Et team rigget opp kameraer med strøm- og nettverkkabler i stupbratte fuglefjell på Hornøya i Vardø. Døgnet rundt er det strømmet sanntidbilder og lyd fra kolonier av alker, måker, lomvi, krykkje og skarv. Prosjektet har også skapt engasjement rundt sjøfuglenes tilstand generelt. For mens det yrer av liv på Hornøya, er tilstanden mer dramatisk på Røst. Der har lundefugl slitt med å fø opp unger de siste ti årene, på en øy som tidligere var Nord-Europas rikeste fuglefjell. På grunn av knapp tilgang til mat har foreldrene overlatt ungekullene til sin egen skjebne. Ungene blir forlatt og sulter ihjel. I kronikken «På kanten av stupet» publisert på NRK Ytring (11.07) skriver Kjetil Solbakken og Christian Steel (som representerer Norsk ornitologisk forening og Samarbeidsrådet for biologisk mangfold) at nedgangen i tilgang til føde har mange årsaker: forurensning, forsøpling, bestand av mink, klimaendringer, fiskerinæringen, politikernes forvaltning.

Beskrivelser som de fra Røst, Midway, Seattle og Tönning bringer kunnskap om en liten flik av alle lidelsene plast er opphav til. Den økende produksjonen av plast er en del av en forbrukerkultur, en mønster av etterspørsel. Fellesskapet kan endre dette. Vi er ikke nødt til å være passive vitner til at økosystemene i havet ødelegges. Vilje til endring forutsetter at vi oppfatter at vår tid utgjør et veiskille, og at vi er villige til å støtte alternativene.

Espen Stueland.

Artikkelen er Stuelands innledning til Klimadebatten under Hamsundagene 2016. Den stod på trykk i Klassekampen lørdag 30. juli 2016.