Tid

Bjørnson var klar over sin uvarighet: Tiden tar det! Har da vi andre noe vi skulle ha sagt! For min egen part sitter jeg og noterer og småskriver om en nedbrent trevilla og tenker mitt over denne affære. Borte ved nærmeste gård løper en liten hund frem og tilbake, og jeg ser at den bjeffer imot meg men det forstyrrer meg ikke. Jeg har fred, mitt sinn er rent og min samvittighet fri. Jeg får brever om at jeg vil bli lest i uminnelige tider, også jøssinger skryter av meg. La det være som det vil med denne vennlighet. Men det er jo få ting som varer lenge, tiden tar det, tiden tar alt og alle. Jeg mister en smule navn i verden, et billede, en byste, det ville vel neppe ha blitt en rytterstatue. (På gjengrodde stier, 1949)

Tiden aktualiseres som både tema, motiv og fortellermessig strategi.

I flere av diktene fra Det vilde Kor (1904) tematiseres tidens forgjengelighet, blant annet i "Om Hundrede Aar er alting glemt" og "Høstdag". Også i På gjengrodde stier reflekterer Hamsun over forgjengelighet kontra evighet. I Landstrykere (1927) opptrer klokkerjøden Papst, og i Markens grøde (1917) bringer Isak etter hvert med seg en klokke til Sellanraa. Klokken signaliserer tiden som går og tings forgjengelighet, men er også et emblem på den nye tid.

Fortellerteknisk eksperimenterer Hamsun med tidsaspektet i sine romaner ved å benytte en allvitende forteller som likevel illuderer den samme uvitenhet som karakterene på handlingsplanet. I Sult (1890) og Pan (1894) er fortellerhandlingen av retrospektiv karakter, det vil si at jeg-fortellerne skriver ned historien i ettertid av hendelsene det fortelles om.

Relevante utgivelser