Kropp

Han var ung og uvant med sin plutselige hjelpeløshet, han satt for det meste stille, og skulle han rundt i stuen hjalp han seg med hendene og kastet seg fra stol til stol. Han var opptatt med å pønse ut en ny livsstilling, det var en rar sysselsettelse for den fødte matros, ja stundom stanset han opp av forunderlighet. Han avfeldig, han krøpling! Han fikk foreløpig få seg en båt og fiske litt til huset. Han hadde fått en lei skade, en absolutt og pålitelig feil på kroppen, men da han fikk kastet av seg dette koldbrannsyke ben og overvunnet følgene herav så satt han tilbake med en svær rest allikevel, en nettokraft. (Konene ved vannposten, 1920)

Hamsuns vitalisme (av latinsk vita: liv) kan blant annet leses ut av hans positive skildring av en god og sterk fysikk.

Den foretrukne kroppen innenfor Hamsuns forfatterskap er en arbeidskropp, slik Isak på Sellanraa er skildret. En tander, forfinet kropp slik den blant annet bæres av Eleseus i Markens grøde (1917), er den negative motsatsen. Negativt er også den skarpe beskrivelsen av kroppslig forfall i forbindelse med alderdom, der det mest slående eksemplet er oldingene Mons og Fredrik Mensa i Benoni (1908). Likevel kan deformerte eller skadede kropper signalisere mental styrke og kraft, slik tilfellet blant annet er med Minutten i Mysterier (1892), Oliver i Konene ved vannposten (1920) og Anton Moss i Siste kapittel (1923).

Arkitekten bak Hamsunsenteret på Hamarøy, Steven Holl, har sagt om bygget at det "…er som en kropp, en slagmark for usynlige krefter”.

 

 

Relevante utgivelser