Kjærlighet

Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilet gjennom hans hjerne. Da han sa: Bli lys! ble det kjærlighet. Og alt han hadde skapt var såre godt og han ville intet ha ugjort igjen derav. Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod. (Victoria, 1898)

Kjærlighet er et gjennomgangstema i Knut Hamsuns forfatterskap, både kjærligheten mellom mennesker og kjærligheten til naturen.

Kjærligheten som skildres er av ulik valør. Ofte forekommer skildringer av asymmetriske kjærlighetsforhold, der den mannlige karakterens lavere sosiale status skaper problemer i forholdet. Dette er for eksempel tilfellet med Victoria – romanen som gjerne omtales som en "høysang til kjærligheten".

Men Hamsun skildrer også likeverdige sosiale erotiske relasjoner, der karakterenes ulike verdier driver dem fra hverandre for lengre eller kortere perioder.

Kjærligheten til barn er også tilbakevendende i Hamsuns forfatterskap, og i flere av romanene, blant annet Den siste glede (1912), blir moderskapet framholdt som det egentlig meningsfylte. I På gjengrodde stier (1949) skildres fedrelandskjærligheten, et tema Hamsun også berører i flere av sine noveller og artikler

 

 

Relevante artikler

Relevante utgivelser