Markens grøde

1917
1 / 7  
«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.»
2 / 7  
«Forelskelse gjør den kloke dum.»
3 / 7  
«Glede er ikke moro.»
4 / 7  
«Det gode går ofte en sporløs vei, det onde drar alltid følger efter seg.»
5 / 7  
«De ensomme mennesker, ja så stygge og altfor frodige, men et gode for hverandre, for dyrene og for jorden!»
6 / 7  
«Hun gikk aldri mere. Inger hette hun. Isak hette han.»
7 / 7  
«Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre rett, de konkurrerer ikke, kappløper ikke efter noe, de følges ad. (Markens grøde)»

Markens grøde (1917) er Hamsuns store jordbruksepos. Romanen forteller om hvordan gården Sellanraa utvikles fra en enkel jordgamme til et gårdsbruk.

Isak er verkets hovedperson, og skildringen av den ordfattige mannens opplevelse av arbeid, kjærlighet og alderdom er gjort med innlevelse og patos. Ved Isaks side står Inger, som han får to sønner med. Det tredje barnet, en datter, har hareskår som Inger selv, og hun dreper det ved fødselen. Da Inger vender tilbake til Sellanraa etter fengselsoppholdet i byen, blir konflikten mellom by og land tydelig.

Med sin samfunns- og sivilisasjonskritikk særlig rettet mot industrialisering, urbanisering og verdiforflatning, traff romanen en nerve i europeisk etterkrigstid. Hamsun fikk i 1920 nobelprisen for Markens grøde.