L

Kontaktinfo

Telefon

+ 47 75 50 34 50

E-post:

hamsunsenteret.booking@nordlandsmuseet.no

w

DEN SISTE GLEDE

«Nu har jeg gått inn i skogene. Ikke for det, jeg er ikke fornærmet over noe eller særlig såret av menneskenes ondskap; men når ikke skogene kommer til meg må jeg gå til dem. Slik er det. Denne gang er jeg ikke gått ut som trell og vagabond. Jeg er pengesterk og overernært, døsig av medgang, av hell, forstår du det? Jeg forlot verden som en sultan forlater fet mat og harem og blomster og ifører seg hårskjorten. Jeg kunne vel også gjøre noe mere vesen av det. For jeg skal gå her og tenke og gjøre store jern røde. Nietzsche ville nok ha talt sålunde: Det siste ord jeg sa til menneskene fikk jeg medhold i, menneskene nikket. Men dette ble mitt siste ord, jeg gikk inn i skogene. For da forstod jeg at jeg enten hadde sagt noe uærlig eller noe dumt … Jeg uttalte meg ikke i den retning, men gikk bare inn i skogene.»

«Jeg vil svekke natten ved å rope imot den, ellers tar den mystisk alle mine krefter og gjør meg viljeløs. »

«Å trekke meg tilbake og sitte i ensomheten i skogen og ha det godt og mørkt omkring meg. Det er den siste glede. »

1912
26.04.201713:17 Viktor Håkonsen

Den siste glede (1912) er siste bind i vandrertrilogien og Hamsuns siste jeg-roman.

Fortelleren befinner seg på Torahus, et pensjonat på fjellet. Her forelsker han seg i den unge lærerinnen Ingeborg Torsen, men kjærligheten forblir platonsk. Ingeborg blir et bilde på den nye kvinnen, typen Torsen, en yrkeskvinne som kaster bort livet på uvesentligheter. Redningen for Ingerborg Torsen blir møtet med den staute bonden Nikolai og livet som gårdskone og mor.

De samfunnskritiske tendensene fra En vandrer spiller med sordin forsterkes, og Den siste glede mangler både melankolien og de lyriske stemningene fra de to tidligere vandrerbøkene.

Forsiden av førstutgaven, i originalbind. Foto: Hamsunsenteret.