L

Kontaktinfo

Telefon

+ 47 75 50 34 50

E-post:

hamsunsenteret.booking@nordlandsmuseet.no

w

EN VANDRER SPILLER MED SORDIN

«Det blir visst meget bær iår. Tyttebær, krekling og multer. Ikke for det, bær kan man ikke leve av. Men det er hyggelig at de står der i marken og er vennlige for øyet. Og mangen gang er de også forfriskende å finne når man er tørst og sulten. Dette satt jeg igåraftes og tenkte på.»

1909
26.04.201713:15 Viktor Håkonsen

En vandrer spiller med sordin (1909) er andre bind i vandrertrilogien.

Det er gått seks år siden hendelsene det fortelles om i Under høststjernen, og Knut Pedersen er tilbake på kapteinsgården Øvrebø. Et generelt forfall har gjort seg gjeldende både blant bygninger og mennesker, og ekteparet Falkenberg er gjensidig utro. Knut Pedersen forsøker å avhjelpe passiviteten og forfallet ved å igangsette flere prosjekter på og rundt gården, men til ingen nytte. Det hele kulminerer med at Lovise Falkenberg, som nå er gravid med sin elsker, drukner. I tillegg til å inneholde lyriske og melankolske partier, er romanen preget av skarpe utfall mot tidens ånd.

En vandrer spiller med sordin innleder den samfunnskritiske og polemiske delen av Hamsuns forfatterskap.

«… det skal en viss grad av ringhet i evnen til for å gå og være varig tilfreds med livet og attpå kjøpet vente seg noe nytt og godt av det. »

«Alder skjenker ingen modenhet, alder skjenker intet annet enn alderdom.»

«Det er forøvrig ikke tvil om at det skal en viss grad av hjernetomhet til for å kunne gå og være varig tilfreds med seg selv og alt.»

«Når jeg takker Gud for livet så skjer det ikke i kraft av større modenhet som er kommet med alderen, men fordi jeg alltid har hatt glede av å leve.»

Forsiden av En vandrer spiller med sordin, i Samlede verker. Ny utgave 2007-2009. Ill.: Mari Slaattelid. Gyldendal Norsk Forlag.