Nobelprisen

Knut Hamsun fikk i 1920 nobelprisen for romanen Markens grøde. Han hadde vært nominert for samme roman også i 1919, men da gikk prisen til sveitseren Carl Spittelers Olympischer Frühling (1906). I presentasjonstalen var nobelkomiteens formann Harald Hjärne tydelig på at det var denne ene boken av forfatterskapet som var vurdert og funnet verdig til prisen. Ingen av Hamsuns andre romaner ble nevnt, og Markens grøde ble ikke sammenliknet med annen litteratur enn den greske Hesiods læredikt om jordbruket, Verk og dager (omkring 700 f.Kr.).

Under prisutdelingen i Stockholm 10. desember holdt Hamsun en kort, personlig takketale der han hyllet ungdommen og alt ungt i livet.

Les Hamsuns takketale

Etter å ha feiret pristildelingen på Grand Hotell i Stockholm ble Hamsun ut på morgenkvisten hjulpet til sengs i fulle klær. Da han våknet neste dag, spurte han Marie ironisk om han virkelig hadde ligget hele natten uten slips.

Hamsun og Goebbels

I 1943 reiste Hamsun til Tyskland og møtte propagandaminister Joseph Goebbels. Tilbake på Nørholm sendte han sin nobelmedalje til Goebbels som takk for møtet:

«Nobel stiftet sin pris til belønning for siste års “idealistiske” diktning. Jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, hr. Reichsminister. Jeg ber dem unnskylde at jeg sender Dem min medalje. Det er en helt unyttig ting for Dem, men jeg har ikke noe å sende». (Fra Knut Hamsuns brev til Joseph Goebbels 17. juni 1943).

Goebbels var beæret over gaven: «… jeg ser det som et uttrykk for Deres forbundethet med vår kamp for et nyttig Europa og et lykkelig samfunn», skriver han tilbake (23. juni 1943).

Det er ikke brakt på det rene hvor medaljen befinner seg i dag.