Martin Humpál: Hamsuns modernisme

I dag blir Hamsuns forfatterskap ofte kalt modernistisk. Men denne benevnelsen er ganske problematisk, den er bare delvis riktig. Det er vanskelig å finne argumenter for å hevde at hele Hamsuns forfatterskap er modernistisk. Estetisk sett representerer de fleste romanene han skrev i det 20. århundre, realistisk litteratur. Det er imidlertid liten tvil om at noen av Hamsuns tidlige verker er banebrytende modernistiske tekster. Spesielt gjelder dette Sult og Mysterier, i noen grad også Pan og Victoria. Både tematisk og fortelleteknisk kan disse tekstene sammenlignes med de romanene som man oftest forbinder med modernismebegrepet i litteraturen, altså verkene av forfattere som Joyce, Woolf, Kafka og Proust.

I de nevnte tidlige romanene av Hamsun finner man flere typiske modernistiske temaer: fremmedfølelse, splittethet, eksistensiell tomhet og lengselen etter autentisk levemåte. Med andre ord legger forfatteren vekt på temaer som først og fremst gjelder menneskesjelen, eller menneskesinnet. Hamsun var av den mening at samtidige realistiske og naturalistiske romaner skildret mennesket på overfladisk vis. Til tross for sin individualiserte karakter og ofte psykologiske dybde var realistiske og naturalistiske litterære skikkelser representanter for visse menneskelige typer, og en av de grunnleggende funksjonene disse skikkelsene hadde, var å belyse generelle samfunnsforhold. Dette var en av måtene litteraturen garanterte objektivitet og virkelighetsnærhet på. I motsetning til dette mente modernistene, inkludert den unge Hamsun, at mennesker som visse typer innenfor en samfunnsmessig kontekst bare er en kunstig konstruksjon som man bruker for å gjøre virkeligheten mer håndgripelig. Den tilsiktede objektiviteten i realistisk menneskeskildring er altså bare en illusjon – litteraturen kan ikke unngå å være subjektiv. Alle mennesker er nemlig unike individer, selv om de ikke alltid arter seg slik i det ytre samfunnslivet. Området der det individuelle sterkest kommer til uttrykk, er det menneskelige sinn, og det var da spesielt dette området modernistene beskjeftiget seg med. Også den unge Hamsun konsentrerte seg om subjektivitet i fremragende grad: Hovedpersonene i hans tidlige romaner er store individualister, ja unntaksmennesker (eller i det minste strever de etter å bli unntaksmennesker). Dessuten oppfører de seg ofte irrasjonelt.

Det irrasjonelle spiller en viktig rolle i Hamsuns behandling av subjektivitet. Hovedpersonene i de nevnte romanene preges ofte av uberegnelig atferd fordi deres indre er fullt av selvmotsigelser, og fordi de styres av impulser fra det ubevisste. Hamsun var en av de første europeiske forfatterne som satte seg som oppgave å vise hvordan det ubevisste kan påvirke menneskelivet. Hans tidlige romaner fremstiller detaljert den kompliserte dynamikken mellom bevissthet og underbevissthet. Skikkelsene i disse verkene oppfører seg ganske annerledes enn alminnelige mennesker, ikke bare fordi deres handle- eller tenkemåte av og til utgjør en del av deres bevisste motstand mot samfunnskonvensjoner, men også fordi de tvinges til bisarr atferd av de ukuelige kreftene i sin underbevissthet. På grunn av denne uberegneligheten som bryter med logikken og rasjonaliteten, er Hamsuns tidlige litterære skikkelser stadig omskiftelige: De mangler psykisk integritet og fast identitet. Denne psykologiske omskifteligheten hos Hamsuns skikkelser er et av de mest karakteristiske trekkene ved hans modernisme.

Den store vekten Hamsun legger på skildringen av menneskesinnets innviklede natur, kommer også til uttrykk i tekstenes form: De nevnte romanene inneholder mange lange passasjer som fokuserer på hovedpersonenes indre verden. Hamsun bruker intensivt flere forskjellige fortelleteknikker til dette formålet, blant annet bevissthetsstrøm eller indre monolog. Dette er begreper som oftest forbindes med modernistisk prosa når det gjelder fortelletekniske grep. I den utstrakte bruken av slike teknikker (se spesielt kapittel 4 og 18 i Mysterier) var Hamsun virkelig forut for sin tid. Teknikkene begynte å bli anvendt i lignende grad av et større antall forfattere først et par årtier senere. Men Hamsun tilpasser også andre teknikker til sine formål. For eksempel konstruerer han noen uttalte monologer på den måten at de ligner en indre monolog eller en bevissthetsstrøm. Leseren kan oppfatte dem slik på grunn av deres lengde, spontanitet, deres selvmotsigelser og forvirrende tankesprang (se f.eks. Nagels tale til Minutten i den andre halvdelen av kapittel 10 i Mysterier).

Hamsuns intensive kunstneriske utforskning av hvordan underbevisstheten og bevisstheten virker, sammen med de nyskapende teknikkene han brukte for å skildre sinnets dynamiske univers, gjør ham til en betydelig figur i modernismens historie. Både tematisk og fortelleteknisk foregrep han mye av senere modernistisk litteratur og påvirket flere forfattere utenfor Norden. Derfor kan den unge Hamsun betraktes som en banebrytende modernist, ikke bare i Norge, men også i europeisk sammenheng.

______

Martin Humpál er førsteamanuensis ved Karlsuniversitetet i Praha og underviser i skandinavisk litteratur. Han har skrevet bl.a. The Roots of Modernist Narrative: Knut Hamsun’s Novels Hunger, Mysteries, and Pan (Oslo: Solum Forlag, 1998).