L

Kontaktinfo

Telefon

+ 47 75 50 34 50

E-post:

hamsunsenteret.booking@nordlandsmuseet.no

w

Even Arntzen: Hamsuns vandrere

I store deler av sitt liv reiste og vandret Hamsun mye. I tenårene flakket unge Knut blant annet til Lom, Bodø, Bø i Vesterålen, Kjerringøy og Tromsø. Senere dro han til Kristiania, København, Hardanger, to ganger til Amerika på 1880-tallet, til Paris på 1890-tallet, til Finland og Kaukasus rundt århundreskiftet, flakkende rundt på innenlands hoteller og pensjonater helt fram til slutten av 1930-tallet. Og deretter til tvangsmessig opphold på både gamlehjem og psykiatrisk klinikk

26.04.201709:07 Marianne Gjelseth

Det er med andre ord ikke overraskende at vandrerskikkelsen er en gjennomgående symbolfigur i store deler av Knut Hamsuns forfatterskap. Allerede i Hamsuns debutroman Den gåtefulle (1877) er han til stede; rikmannssønnen Knud Sonnenfield har tatt på seg den falske fattigmannsidentiteten ”Rolf Andersen” og flyktet fra byen og ut på landet, før han, mot romanens slutt, igjen begir seg tilbake til byen. I Hamsuns neste roman, Bjørger (1878) stifter vi bekjentskap med en utpreget vandrer gjennom hovedpersonen Bjørgers stadige streiftog i naturrommet. Også den navnløse Sult-helten i Hamsuns egentlige debutroman, Sult (1890), er i høyeste grad en vandrer. Mest tydelig er nok dette nedfelt i hans feberhete og labyrintriske gatevandringer i Kristiania, men vandringsmotivet er også til stede gjennom det faktum at Sult-helten er en som kommer utenfra, altså en tilreisende, en vandrer. Og det er (nordlands)dialekten som avslører han:

De er fremmed her? sa han
Ja.
[…] Forresten hadde han straks hørt jeg var fremmed; det var noe i mitt tonefald som sa ham det.

Den eiendommelige kven (betegnelse brukt om en person som er av norsk og finsk avstamming) Johan Nilsen Nagel i Mysterier (1892) bruker to ganger benevnelsen ”vandrer” om seg selv, men da med adverbet ”stanset” foran. Dette adverbet, "stanset", viser selvsagt både til Nagels outsiderposisjon og hans fremmedfølelse, men trolig først og fremst til at han har grunnleggende følelse av at livet hans er stoppet opp, kanskje også til det at fremdriften og livslysten er, om ikke borte, så iallfall redusert.

Løytnant Thomas Glahn i Pan (1894) har også åpenbare vandrertrekk. For det første har han gitt avkall på sin militære karriere (en karriere forbundet med sivilisasjonen, urbaniteten) og reist nordover, inn i naturen og de nordlandske skogene, på desperat jakt etter kjærlighet, ekthet og stemningsrus. For det andre, når så denne febrilske søkingen mislykkes og kjærlighetsdrømmen brutalt brister, vandrer han langt østover, helt fra Nordland til Orienten, til de indiske skoger, der han går til grunne i alkohol og desillusjon.

Også møllerens sønn, Johannes, i Victoria (1898) har mye av den typiske hamsunske vandrerskikkelsen over seg. Ikke bare forlater han hjembyga og drar inn til byen og etter hvert også utenlands (før han vender tilbake til nettopp hjembygda), men han er i tillegg – i likhet med både Sult-helten, Glahn og til en viss grad Nagel – også en mistilpasset poet og et offer for ulykkelig kjærlighet. Mye av det samme kan sies om tittelpersonen i versdramaet Munken Vendt (1902). I likhet med fordums løytnant Thomas Glahn har også den tidligere teologistudenten Munken Vendt brutt med sin sivilisasjonskarriere og søkt nordover til skogene i Nordland, der han i nerverus agerer poet og kvinnebedårer, drukkenbolt og villbasse – med tragisk utfall.

Den svært fascinerende boka I eventyrland (1903) bygger i noen grad på den reisen Hamsun høsten 1899 foretok med sin første kone fra St. Petersburg til Batum ved Svartehavet. Men bare i noen grad; førsteutgaven hadde undertittelen ”Oplevet og drømt i Kaukasien”, og det kan ikke understrekes nok at denne teksten er vel så mye ”drømt” som ”oplevet”, altså at den i overveiende grad, mange steder, bikker svært langt over mot fiksjonen. Og her er det ingen andre enn forfatterpersonen Hamsun selv som opptrer som vandrer og forfatterskikkelse og spenningssøkende rytter i natten. Verdt å merke seg er hvordan det østlige ”eventyrland” på forunderlig vis maner fram en hel serie av bilder av det vestlige ”eventyrland”, altså barndommens Nordland og barndommens Hamarøy: "Det er ingen, ingen ting i verden som det å være avsides fra alt! tenker jeg videre. Det husker jeg fra min barndom da jeg gikk og gjetet buskapen derhjemme."

I den såkalte vandrertrilogien – Under høststjernen (1906), En vandrer spiller med sordin (1909), Den siste glede (1912) – tar Hamsun på seg sitt gamle navn, Knut Pedersen. Felles for alle tre romanene er mye av det samme mønster som vi ser når det gjelder både Glahn og versdramaets Munken Vendt: et oppbrudd fra det urbane rom og en søking ut i naturen. De to første av vandrerbøkene utspiller seg på Østlandet/Kongberg-traktene, men i den siste av dem kommer Knut Pedersen helt nordover til skogene i Nordland. En utløsende faktor for vagabonderingen i alle de tre vandrerbøkene ser ut til å være Knut Pedersens nervesvakhet: ”Ja for ennu har jeg min neurasteni”, heter det i Under høststjernen. Og i En vandrer spiller med sordin: ”[…] det er mine nerver”. Likeledes i Den siste glede: ”Og neurastenien […] følger meg”.

I dobbeltromanen Benoni og Rosa (begge 1908) finner vi en rekke vandrerfigurer, deriblant Svend vekter, Nikolai Arentsen, Gilbert lapp, Edvarda, men i særlig grad Munken Vendt og jeg-fortelleren i Rosa, student Parelius: "Mitt ærend var at jeg hadde en bekjent og kamerat i disse landene og han hette Munken Vendt; vi to var blitt enige om å slå oss sammen på en vandring."

I en viss forstand kan man betrakte Thobias Homengraa – i Barn av tiden (1913) og Segelfoss by (1915) – som en vandrer: fattiggutten fra Segelfoss som vender tilbake til hjembygda som rikmann fra den store verden og starter møllebruk og annen storstilt aktivitet. Men det er nok en annen skikkelse som mer er en typisk hamsunsk vandrer, nemlig den lettsindige telegrafist Baardsen. Mot slutten av Barn av tiden kommer den bredskuldrede Baardsen vaggende inn på den hamsunske arena. Verdt å merke seg er at Baardsen gjentatte ganger framstår som utsigelsessinstans for en eksistens-filosofisk pessimisme og tragisk livsbevissthet som er på linje med Schopenhauers filosofi, som altså Hamsun var tydelig påvirket av.

Også lensmann Geissler i Markens grøde (1917) er en vandrernatur, slik han streifer hit og dit, frem og tilbake til Sellanraa, rundt omkring oppe i fjellet, til Sverige, til Trondheim. Dessuten er det flere trekk ved Geissler som gjør det plausibelt å se på han, iallfall delvis, som et talerør for Hamsun selv: "Jeg er noe, jeg er tåken, jeg er her og der, jeg svømmer, stundom er jeg regn på et tørt sted." Geissler tilkjennegir også at han, som nettopp Hamsun selv, er fra Garmo i Lom: "Jeg husker fra jeg var halvannet år: jeg stod og svaiet på låvebroen på Oppigard Garmo i Lom og kjente en bestemt lukt. Jeg kjenner den lukt enda".

Lystløgneren August i August-trilogien – Landstrykere (1927), August (1930), Men livet lever (1933) – er selvsagt en utpreget vandrerfigur, slik han er på streiftog, til lands og til vanns, både i Nord-Norge, Europa og Amerika. Det er ingen tvil om at Hamsun har en ytterst tvetydig holdning til fantasten August; på den side opptrer han skolemesteraktig, moraliserende og fordømmende, på den annen side raust, omfavnende og kameratslig. Men kanskje ikke så rart, ettersom den mysteriøse, fabulerende, rastløse og fiksjonsskapende August kan tolkes som en grotesk avspaltning av dikteren Hamsun personlig.

Med Martin fra Kløttran på Hamarøy (På gjengrodde stier, 1949) skaper Hamsun både sin siste vandrer og sin aller siste oppdiktede person:

Men med ett hørte jeg ham bruke et ekte saltværingsuttrykk: Fortryt ikke på det!
Det gikk en minnelse gjennom meg ved disse simple ord, hjertet hørte dem. Er De fra Nordland? spurte jeg.
Åja, sa han. Men De kjenner ikke meg.

Det er meget nærliggende å oppfatte Martin som et slags forvrengt speilbilde av Hamsun selv, parallellene er mange: I likhet med Hamsun er Martin en vandrer fra Hamarøy som er kommet på avveier, Martin taler også i forsamlinger, han skriver også fortellinger om Nordland og en pike ved navn Alvilde (som altså opptrer i Hamsuns diktsyklus ”Feberdikte”), de deler skrivehule i skogen, men først og fremst deler de dyp samhørighet og identifikasjon i kraft av felles hjemstavn, av å være fra Nordland og Hamarøy.

Hva rommer så vandrermotivet, litterært og dypest sett? Hvorfor vandrer så mange av Hamsuns skikkelser i så stor grad som de faktisk gjør?

På et helt bokstavelig plan betegner selvsagt vandrermotivet en fysisk og geografisk reisevirksomhet, men denne reisevirksomheten speiler igjen alltid en åndelig og mental søken, noen ganger også en mental utvikling og en mental erkjennelse. Men igjen: Hva vandrer egentlig Hamsuns vandrere mot, hva er drivkraften, hva er målet? Handler det om en rikere erkjennelse, mer kunnskap, autentisitet, opprinnelse, eksistensiell ro og tilhørighet, søken etter egen identitet, hjemstav og felles samhørighet? Joda, forsåvidt alt dette, men like mye er det snakk om en løsrivelse, et betingelsesløst oppbrudd fra alt som heter hjemstavn, en total frigjøring fra det bestående – ikke sjelden i panteistisk rus og med en underliggende kunstnerisk motivasjon. Med en viss rett kan man nok si at svært mange av Hamsuns vandrere er fremmedgjorte outsidere, fremmedgjort både overfor sine omgivelser, den menneskelige sivilisasjonen og ikke minst til seg selv, men nettopp gjennom vandringen, som ofte forgår i et naturrom gjerne akkompagnert av kunstnerisk "virksomhet", oppnås en viss værensfylde.

Oppsummerende kan man si at påtakelig mange av Hamsuns vandrerskikkelser så definitivt har en rem av hans egen hud. De er gjerne nerveslitte og fulle av "neurasteni", typiske kunstnernaturer, proppet med sensibilitet, livsintensitet og erotisk appetitt, mange er halv-anarkistiske i sin livsinnstilling, labile fantaster og kverulanter, i opposisjon til de fleste etablerte sannheter og maktsystemer.

Og svært mange er altså fra Nord-Norge, eller har på annet vis et bejaende eller skjebnetungt forhold til landsdelen.
______

Even Arntzen er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, sentral i Hamsun-gruppa ved universitetet og leder av Hamsun-Selskapet. Han har skrevet og redigert en rekke Hamsun-publikasjoner.